Gud og meg

En livsberetning. Opplevelser og vandring med Gud

Innledning – Oppvekst i Vennesla – Sunni – Eintrøa i Trondheimsfjorden – Lære å lytte til Gud – Alkohol – En spennende hjemreise med politikontroll – Dagen etter – Mitt første team, sparepengene tar slutt – Utfordring i Bergen, min første tale – Mitt første under – En krone og tom tank – Team til Island – Nord-Norge, bilproblemer og Øst-Europa – Lurte politiet i Polen – Krevende grensepassering – OL i Moskva – Ny tur til USSR – Mislykket veksling, Gud trofast – Gud gav bil tre ganger – Sterkt personlig møte med Gud i Trondheim – Gjennombrudd et sted i Nord– Nordsjøen – Oljeboringsplattform – Jerusalem og kjærlighet – På vei tilbake fra Øst-Europa, besøk i Danmark – Gud vil gi deg en kone, bare be –Fra UIO til Frikirken – Husrenselse i Bergensområdet – Hamar Frikirke – Sivilarbeider – Lars fra Bergen – Hyllest til Reidar Joner – Folk sliter, de tre bildene – Flere overgir seg til Gud – Mamma og hennes siste år – Tante Sol overgir seg til Gud – Solfrid, Stig-Arne og Dombås – Tre barn og flere barn – En spesiell fødsel – Sunniva og 11. september – Jon Kristian – Flytting til leid bolig – De tolv områdene – Ut i Hedmark – Sammen for Solør – Solungstua – Kontakt med naboer – Biblioteket i Stange, samtale med et ektepar – 2016-2017, spesielle år – Hedmark og fortsettelse – Transformasjon i Stange – Situasjon pr. sept. 2019 – Epilog 12.05.20

Innledning
Det er 19 januar 2015. Vi sitter ved middagsbordet. Min datter har vært syk. Jeg og hun fikk bruke halvannen time sammen ved måltid frokost/lunch. Hun nevnte ved middagsbordet: «Pappa har fortalt masse historier, og flere hadde jeg aldri hørt før».
Sønnen min sier: «Pappa, du må skrive bok. Du har jo så mange sykt bra historier. Hva skal du gjøre i kveld?..  Start i kveld!!»
Først tenkte jeg at det vil jeg ikke prioritere. Så tenkte jeg at jeg kan gjøre litt nå og da, så får vi se. Så begynte jeg.
Jeg innser at Bibelen er full av historier. Uten historiene så hadde det blitt nokså tung lesning.
Jesu liv var fylt av action og hendelser som ble fortalt, skrevet ned og delt i hundrevis av år i etterkant.
Det står et sted at «Gud er nær hos dem som forteller om hans under».
Så la meg gjøre det da, fortelle om «Gud og meg», og vår vandring sammen….

Oppvekst i Vennesla
En kjent forkynner i min ungdom sa en gang at «Kristiansand er Norges kristeligste by, og Vennesla er Norges kristeligste bygd». Kanskje hadde han rett…
Jeg vokste opp i all denne kristeligheten. Min far var barn nummer tretten i sin familie. Min mor var den fjerde av sju søsken. Av alle disse var det kun min far og mor som hadde en tydelig kristen bekjennelse. Jeg ble døpt og konfirmert i Vennesla frikirke. Jeg var så ivrig som barn at jeg og en kamerat (Arnfinn Løying) gikk på søndagskole i Frikirken og ofte også til søndagskole på Bedehuset samme dag, selv om det var flere kilometer å spasere.
Som ungdom fortsatte jeg å være kristen og var med i ungdomsmiljøet. Men flere av oss opplevde utøvelsen av kristenlivet kjedsommelig. Jeg mislikte korsang, og kor var det mange av i Frikirken. Møtene var i stor grad svært forutsigbare. I voksende grad fant vi glede og livsutfoldelse på andre måter i tillegg til å være i kirkemiljøet. Motorsykkel, biler, kvinner, natterangling, ble en voksende del av livet og hverdagene. Gud ble ikke borte fra oss, men han ble en nokså fjern del av virkeligheten og hverdagene. Vi fant på mye sprell og hadde det nokså artig. Vi hadde et godt samhold i «gjengen».

Sunni
En god kamerat av meg het Kåre. Han tok seg jobb et år i Israel som volontør i en kristen organisasjon. I Jerusalem møtte han en kvinne som ble kalt Sunni. Hennes fulle navn var Synnøve Sørensen. Hun var lys og vakker, men hun var også en svært ivrig kristen – veldig ivrig. Det var noe ved henne som skapte nysgjerrighet. Hun og Kåre bodde i Vennesla sommeren 1974. Det ble mye tid sammen med dem. Hun var en dyktig forteller. Hun fortalte om Gud, og hun delte svært ivrig om sine mange opplevelser. Hun hadde reist rundt i verden på oppdrag fra Gud uten å ha de pengene som hun i utgangspunktet trengte. Hun fortalte at hun engang hadde vært på en flyplass og bestilte billetter til fly, og like før hun ble bedt om å betale så hadde en person kommet og stukket til henne penger. Hun fortalte om forbønn for syke og at folk hadde blitt friske. Hun ba for oss i Vennesla og vi var vitne til at helt konkrete ting skjedde med de hun ba for. Vi opplevde dette spennende, og jeg likte det jeg hørte og så. Slike ting hadde jeg aldri verken hørt eller vært med på tidligere. Jeg hadde knapt møtt folk som kunne fortelle om helt konkrete og håndfaste ting de hadde opplevd med Gud.
Da sommeren var på hell så kommer Sunni til meg. Hun har et papir i hånden og sier følgende: «Øyvind, jeg tror Gud vil at du skal gå på evangeliseringskurs i Ungdom i Oppdrag». Jeg har ringt dit og det er en «gutteplass» igjen. Her har du søknadskjema. Jeg har begynt å fylle ut for deg…»
Jeg var litt sjokkert. Dette var milevis utenfor mine tanker. Jeg hadde ett år igjen av et studie på Agder Distriktshøyskole. Etter det kunne jeg gå ut i jobb. Men jeg var skolelei. Et kjærlighetsforhold hadde nettopp blitt brutt. Da jeg tenkte meg om så kjente jeg at det kunne passe med et «avbrekk». I tillegg skulle min venn, Kåre, til samme sted. Jeg valgte å satse. Vi pakket min bil og dro. Det var august 1974.

Eintrøa i Trondheimsfjorden
Etter en lang reise nådde vi frem til Selbekken nord for Orkanger vest for Trondheim, ved fjorden. Her hadde Ungdom i Oppdrag sitt andre senter. Hovedkontoret var i Oslo. Jeg ble møtt av Ivar Sværen som utbrøt med en gang han så meg: «Velkommen til oss, Øyvind». Jeg undret meg over at han kunne navnet mitt, men jeg synes det var hyggelig. Det var noe fint og tiltrekkende med folkene jeg møtte. Hadde en følelse av at her var det mange «Sunni-er». Deres iver og kjærlighet til Jesus var slående, og også deres iver etter å ta kontakt med oss og vise omsorg. 
Det gikk to uker. Jeg likte meg. En kveld var det kursleder Jan Helge Frøen som talte og han talte ut fra Salme 24: «Hvem kan gå opp til Herrens fjell, og hvem kan stå på hans hellige sted? De som har uskyldige hender og et rent hjerte». Det jeg i dag husker som spesielt var at han sa til slutt: «Jeg vil at hver og en av dere skal finne et sted der dere kan være helt for dere selv. Så vil jeg at dere skal spørre Gud: Er det noe som stenger mellom deg og meg?»
Oi, dette var en spesiell utfordring. Jeg kunne ikke huske at jeg noen gang hadde hørt Gud tale til meg. Jeg klatret opp gjennom en luke i taket i gangen der jeg bodde og fant et loftsrom uten lys, tente stearinlys og knelte ned foran en stol. Så ble jeg stille og ba til Gud; «Vis meg om det er noe som stenger mellom deg og meg». Ikke lenge etter så fikk jeg den ene tanken etter den andre: Jeg hadde ved flere anledninger stjålet småpenger av min mor og gått til kiosken opp i gata og kjøpt godteri. Jeg hadde oppført meg feil i forhold til en jente jeg hadde vært sammen med. Og det var flere saker… Jeg skrev en A4-side nokså full. Jeg undret meg over dette. Klatret så ned og gikk til min «veileder» Ivar Sværen, viste ham dette arket og spurte: «Hva skal jeg gjøre med dette»?
Han ser på meg og sier: «Hvis Gud har talt dette så klart til deg, så kan du gå tilbake til det samme stedet og spørre ham om hva du skal gjøre».
Jeg gjorde det – opp med stigen igjen – bort med luken – klatret opp i loftsrommet – tente lyset – knelte ned ved stolen. Jeg spør Gud: «Hva skal jeg gjøre?» Jeg ser tydelig noe som former seg i rommet. Det kunne virke som en lysende skrift på veggen. Det sto: Jer 4,16. Jeg lette i boklisten fremme i Bibelen og fant fram til Jeremia – kapitel 4 – vers 16. Der sto det i den Bibelen jeg hadde den gang: «Forkynn det for folkene» (første setning i verset). Jeg forstod det med ett: Jeg skal fortelle det jeg har skrevet ned til de folkene det angikk. Jeg skulle bekjenne mine synder. Jeg kunne ikke husket at jeg hadde gjort noe slikt før. Å be om tilgivelse var temmelig fjernt for meg. Det merkelige nå var at jeg fikk lyst til å gjøre dette. Det var ikke noe skremmende. Jeg forstod at noe hadde skjedd i hjertet mitt. Opplevelsen med den lysende skriften var også en utrolig opplevelse. Tenkt at jeg hadde opplevd noe helt konkret med Gud, for første gang…
Jeg fant frem papir – skrev fem eller seks brev – la dem i konvolutter – sendte. Det opplevdes godt og befriende.
Kurset og fellesskapet med Gud og de andre i tre måneder ble en fest for meg. Vi bodde langt fra folk – langt fra butikker – jeg stortrivdes og savnet ikke noe. Jeg hadde begynt på en vandring med Gud – den levende Gud – min Far – min Venn – min Herre. Jeg hadde «kommet hjem», og jeg likte det utrolig godt.

Lære å lytte til Gud
På kurset startet vi dagen med å samles i grupper der vi hadde fokus på å lære å høre Guds stemme. Vi gjorde dette med tanke på å gå inn i forbønn for folk, land og misjon.  Det var svært inspirerende, lærerikt og utfordrende. Jeg var sammen med fem andre som møttes på rommet til Grete. Hun var en i staben for kurset. Vi kom sammen for å lytte til Gud om hva som lå på hans hjerte å be for. Vi startet med å be den Hellige Ånd sjekke vårt hjerte for å finne ut om det var noe som stengte mellom Gud og oss. Vi bekjente det stille i vårt hjerte. Vi proklamerte at ikke fienden skulle ha adgang til å tale til oss. Vi ba om at ikke våre egne tanker skulle rope så høyt inni oss. Deretter tok vi noen minutter til å lytte til Gud. Så delte alle det vi hadde blitt minnet om. Det som kom frem var variert og spennende. En kunne bli minnet om et land, en annen så for seg en misjonær, en tredje så en situasjon som ble beskrevet. Ut fra dette så ba vi for en misjonær i dette landet som var i en utfordrende situasjon. Vi hadde tro og håp om at vi var med og be rett inn i noe svært aktuelt som utløste et viktig bønnesvar akkurat da… Ved å gjøre dette regelmessig i flere uker så ble vi trent til å lytte til den Høyeste. Dette har jeg siden hatt svært stor nytte av for å kunne ta imot Guds ledelse i livet og i hverdagene.  

Alkohol
En dag da jeg hadde stille stund med Gud så opplever jeg at Gud minner meg om: «Du har alkohol i bilen. Gå og tøm det ut». Jeg gikk opp til P-plassen. Det var tidlig morgen. Åpnet bildøren – løftet opp baksetet – tok ut to flasker alkoholholdig drikke – og laget en bekk i grøften ved siden av vegen. Det kostet meg ingenting, det var befriende, og faktisk stemningsfullt. Jeg opplevde det som «en hellig stund».

En spennende hjemreise med politikontroll
Kurset gikk mot slutten. Det var desember. Det var snø og is. Det var kalt. Jeg var i en knipe. Jeg kjørte fra Sørlandet og opp i min bil. Det bar en Volvo PV 1960 modell. Jeg hadde kjøpt den fra en i nabolaget for kr. 1800,- Den var den gang avskiltet og «forkommen». Jeg reparerte den og designet den selv. Lakkerte den i dyp rød. Fire brede svarte striper over taket som begynte bredt fremme, smalnet inn over taket og bredte seg ut bak. Masse ekstra lys foran og bak. Jeg boret 18 hull i bakre lydpotte for å lage «riktig lyd». Lys inne i bilen som blinket i takt med musikken på anlegget. Saueskinn i bakvinduet.
Da jeg dro til Eintrøa hadde jeg relativt nedslitte sommerdekk. Å kjøpe vinterdekk var uaktuelt, og utenfor økonomisk rekkevidde. Jeg spurte Gud: «Hva skal jeg gjøre?» Jeg opplevde at Gud sa: «Du kan få kjøre hjem». Vi var fire i bilen på vei sørover. Da vi kom sør i Vestfold så ble vi vinket inn til politikontroll. Jeg satt da i baksetet og det var Kåre som kjørte. Han gikk ut. Politimannen sjekket bilen og var rystet. Han ville ha ut eieren av bilen. Jeg krøp ut fra baksetet. Jeg var spak. Jeg hadde ikke lyst til å gjøre noe galt. Men jeg hadde hatt fred for å kjøre bilen hjem, for så å ta tak i det som måtte gjøres. Litt hoderystende tok han meg på en runde rundt bilen og kommenterte de forskjellige sakene ved bilen som han reagerte på. Han tok vognkort og sertifikat. Jeg hadde lite å si – forsøkte ikke å forsvare meg. Plutselig blir han stille – snur seg fra meg og ser inn i skogen en god stund. Så snur han seg tilbake til meg – gir meg vognkort og førerkort – og sier: «Kjør hjem i stillhet». Jeg ble overrasket og småsjokkert.  Vi startet bilen med alle de lyder det innebar og kjørte videre, i undring…

Dagen etter
På kurset hadde vi hørt mye om en mann ved navn Reidulf Stige. Han var leder for en UIO-avdeling i Kristiansand som hadde sin base i Dronningens gate. I avisannonsen sto det at han skulle tale på kveldsmøte i Ynglingeforeningens lokale. Dette var dagen etter jeg kom hjem. Jeg går til min far og spør om jeg kan låne hans bil. Men han trengte den selv denne kvelden. Da gjør jeg noe jeg vet at jeg egentlig ikke skulle: Jeg tar min Volvo PV og kjører til Kristiansand. Etter møtet er jeg på vei oppover Lund-området for å kjøre Sødalsiden til Vennesla. Det er glatt. I et kryss ser jeg en bil komme fra høyre. Jeg oppfatter situasjonen slik at han vil stoppe for meg, men han gjør ikke det, og vi krasjer – hardt. Jeg vet med en gang: Jeg hadde fått tillatelse fra den Høyeste til å kjøre hjem. Punktum! Jeg innså at jeg hadde kjørt lenger, og måtte nå ta de harde konsekvensene for det. Jeg lærte at Gud er en Gud som mener det han sier, og at det har konsekvenser å gå utenom. Det kostet en del penger i brukte deler, og en del timer med jobbing…

Mitt første team, sparepengene tar slutt
Jeg valgte å fortsette i UIO. Det var januar. Det som var aktuelt å delta på i UIO den gang var teamtjeneste. Vi ble satt sammen i grupper på fem, og vi besøkte steder som hadde invitert oss. Vi fikk ikke lønn, og ingen utgifter ble dekket fra UIO. Vi måtte stole på Gud som vår forsørger, ut fra Matt 6,33: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal du få alt det andre i tillegg». Mitt team dro først til Bergen og deretter til Norheimsund i Hardanger. I Norheimsund tok det slutt på oppsparte midler. Jeg var nesten helt blakk. Vi hadde en felles teamkasse. Fra den dekket vi utgifter til felles måltider og kjøreutgifter. En dag får jeg et brev i posten.  Det er ingen avsender. Poststempelet viste at det var sendt fra Trondheim. Jeg kjenner ingen der. Inne i konvolutten er det to pengesedler. Det ligger en lapp der det står kun en ting: «Fil 4,13». Det er alt. Jeg forstår ingenting. Du verden, begynner jeg selv å erfare det jeg har hørt så mange fortelle om?…  Vil Gud la meg oppleve at han på overnaturlig vis forsørger meg?

Utfordring i Bergen, min første tale
Teamet er tilbake i Bergen. En dag så får vi en henvendelse. Det er kristenrussen i Bergen som inviterer oss til å holde en tale på deres møte som skal være dagen etter. Teamlederen ser i boka si at hun er opptatt med annet oppdrag denne kvelden. Hun tar litt tid for seg selv og kommer så til meg og spør: «Øyvind, kan du tale til kristenrussen?» Jeg er særdeles overrasket. Jeg er fersk. Dette er altfor utfordrende. Jeg er ikke vant til slikt. Jeg tok nesten aldri ordet i klassen når jeg selv gikk på gymnaset….  Jeg tør likevel ikke annet enn å si ja. Vi har lært at vi bør si ja til nye utfordringer, og stole på at Gud er trofast og hjelper. Det er det vi vokser på. Jeg snakker visstnok i førti minutter. Jeg vet om en som begynte som fulltidsarbeider i UIO etter denne altfor lange «andakten»…

Mitt første fysiske «under»
Jeg var på team i Harstad. Jeg satt i bil i sentrum og ventet på noen som var inne og handlet. Jeg hadde et problem med mitt armbåndsur. Det hadde begynt å gå altfor fort, flere minutter i timen. Og det hadde vært slik et par dager. Jeg får innskytelse at jeg skal legge mine hender på den og be for den, så jeg gjør det, og tenker ikke mer på det. Før jeg legger meg så ser jeg på klokken, og jeg ser at den er helt korrekt når jeg sammenligner med andre. Jeg håper det har skjedd et under, men er åpen for at det kun er en tilfeldighet. Morgenen etter våkner jeg og slår på radioen. Der kom det et tidssignal som viser at det er hel time. Jeg ser på min klokke, og den er på sekundet riktig. Det undrer meg igjen. Men når dette fortsetter dag etter dag har jeg den tro til Gud at det er Han som har svart mine bønner og fikset klokken for meg. 

En krone og tom tank
Det har gått litt tid. Har fått en god del mer erfaring. Vært på flere team. Nå er jeg med i ledelsen for teamene i Norge. Jeg drar og besøker team rundt om i landet. Jeg skal alene i bil fra Trondheim til Grimerud ved Hamar. Det er en lang reise. Jeg har trekvart tank med bensin og vet at det ikke er nok til å komme helt frem. Jeg har en krone i lomma. Jeg drar. Når jeg kommer til Lillehammer ser jeg at pilen på bensinmåleren er helt nede. Jeg stopper ved en shellstasjon nord i byen. Jeg får en tanke om at jeg har et frimerkehefte med 10 frimerker. Jeg går inn og spør om jeg kan få bensin for 10 frimerker. Han som står bak kassa sier at han trenger frimerker, og at det er helt OK, og jeg fyller.
Jeg kommer til Grimerud gård ved Hamar. Igjen er tanken nesten tom. Jeg er der i to dager. Neste stopp er Ålesund. Vi hadde en klar strategi i UIO på den tiden: Vi skulle stole på Gud for vår økonomi. Han var vår Forsørger. Vi ba ikke om penger eller tok opp kollekter til egne formål. Få hadde faste givere. To dager var gått. Jeg hadde ikke flere penger. Jeg måtte dra til Ålesund. Jeg pakket bilen – startet opp – kjørte forbi kjøkkenet ved hovedhuset og idet jeg svingte til høyre for å kjøre alleen ut fra basen tok jeg en siste kikk ut vinduet bort mot kontorbygget. Der får jeg se at døren slynges opp med stor kraft, og ut løper UIOs leder Eivind Frøen med retning mot meg idet han vifter med armene. Han har en papirlapp i handa. Han forteller at han satt på kontoret og hørte følgende: «Ta opp sjekkheftet og skriv ut en sjekk på kr. 400,- til Øyvind Olsen (det var mitt navn på det tidspunktet), og løp!» Han gjør så, og styrter ut av kontoret. Han når meg i siste liten. Du verden hvor imponert jeg var. Jeg var engstelig, spent, og så skjer dette.
Jeg kom til Ålesund. Der fikk jeg penger til å komme til Trondheim, Deretter til flere steder i Nordland og Troms…..  Og slik fortsatte det – uke etter uke – måned etter måned – år etter år…

Team til Island
Vi var 5 som skulle på team til Island. Vi samlet sammen alle de pengene vi rådde over, og det rakk til enveisbilletter for oss. Vi skulle være borte i et halvt år. Det var en flott tid der borte. Mye skjedde og flere overgav sitt liv til Jesus ut fra vår virksomhet.
Da vil skulle hjem skjedde følgende. De fleste på Island trodde nok at vi hadde returbillett. Som vanlig så sa vi ingenting. Vi valgte å stole helt på Gud. Pengeverdien var helt annerledes enn i Norge, og da vi skulle tilbake trengte vi 120000 islandske kroner. Tolv timer før flyet skulle gå hadde vi kun 50000. Vi måtte ha med pengene til flyplassen og løse ut billettene før flyet gikk.
Vi var spent på hvordan i all verden dette skulle løse seg. Om kvelden så kommer det to personer fra Reykjavik for å besøke oss og ta avskjed. Vi bodde i Keflavik, som er noen mil unna. Den ene var en bankmann. Han hadde i lunsjpausen sin den dagen stått i finværet ute på fortauet og spist matpakka si. En mann kommer bort til ham, gir ham en konvolutt og sier: «Kan du gi denne til noen ungdommer som bor i Keflavik og skal til Norge dagen etter». Han tok imot og undret seg. Han hadde aldri sett denne mannen før. Like etter kom det en litt yngre mann som også gav ham en konvolutt og sa nøyaktig det samme. Der sto han med to konvolutter som skulle til oss. Denne bankmannen var tilknyttet UIO på Island, og visste godt at vi skulle til Norge dagen etter. Nå var han hos oss og gav oss konvoluttene. I den ene var det 20000 og i den andre var det 30000.
På natta kl. 0200 så opplever vi at noen banker kraftig på døra der vi bor. En gutt som hadde blitt frelst gjennom oss i teamet fikk ikke sove og ble så minnet om at han skulle gi oss 30000 kroner. Han gjorde det, og vi hadde nok til billetter – fire timer før vi skulle dra til flyplassen. Du verden for et mirakel vi var vitne til.
Da vi kom til Oslo kom Arne Nordahl, en UIO-leder, oss i møte og leverte en bil vi skulle få bruke til Trondheim. Da han kjørte gjennom Oslo på vei til Fornebu var det en kvinne som veivet med armene på fortauet. Han stoppet og hun gav ham en konvolutt som skulle gis til oss. Oppi den var det 500 kroner. Det var nok til bensin frem til stedet vi skulle være på i Trondheim. Vi var der noen dager og så skulle alle på teamet dra til sine hjemsteder. Ingen hadde penger da vi kom dit. En skulle til Nordfjord – en til Bergen – en til Oslo – to til Kristiansandsområdet. Som teamleder sjekket jeg siste dagen om folk kunne komme seg hjem. Alle hadde på forskjellige måter fått nok penger til hjemreisen….

Nord-Norge, bilproblemer og Øst-Europa
Jeg leder et stort team i Nord-Norge. Vi er på Værøy og Røst. Vi drar til Harstad, Tromsø, og er så på vei fra Tromsø til Alta. Vi er to biler. En folkevognbuss, og jeg har min bil – en K70. I Skibotn i Troms begynner min bil å fuske. Jeg ser at temperaturmåleren er i det røde området. Det er tydelig for lite vann på motoren. Jeg stopper så fort som mulig. Men det er for seint. Motoren fungerer ikke, og det er vann i olja. Toppakningen har røket. Nærmeste verksted i vår retning er i Alta. Det er 28 mil unna. Vi henger bilen på slep etter folkevognbussen. Opp og ned av fjell…. Utrolig at det går. Lykter knuses av steinsprut. 
Fremme i Alta sjekker vi med verkstedet. Det er 3 ukers ventetid. Verksmester sjekker litt nøyere. Han ser at det har kommet inn en avbestilling. Jeg kan komme allerede kl. 0700 dagen etter. Jeg har ikke nok penger til å betale en større regning. En fra teamet blir minnet om å gi meg et beløp og det blir tilstrekkelig. Vi fullfører turen.
Bilen er imidlertid ikke bra. Motor trenger å bli byttet ut. Jeg har en venn i Tyskland som driver med bibelsmugling til datidens Øst-Europa. Jeg ringer ham. Han sier: «Kom ned til meg og jeg skal skifte motor for deg. Men da må du smugle bibler i den tiden det tar å gjøre det». Jeg drar sammen med Sverre Lund, en kamerat. Det viser seg å være en stor utfordring å skifte motor, og vi rekker en tur til Ungarn – en til Tsjekkoslovakia – en til Romania – en til Øst-Tyskland. Du verden hvor spennende det var. Vi gjemte unna ca. ett tonn med bøker i bilene vi brukte på hver tur. Det var campingbiler som hadde hemmelige lukkede hjemmesteder. De var laget på spesialverksteder og hadde finurlige lukke og åpnemekanismer. En stor opplevelse var da vi var i Romania. Vi var to team. Alle bøkene fra begge biler skulle avleveres i en by, og da vi var inne i landet så flyttet vi bøkene fra den ene bilen over i den andre. Vi måtte la de ligge åpent i sekker i bilen. Vi var tungt lastet! Opp en bakke på dårlig vei så kjørte vi på en spiss stein og punkterte bakhjulet. Med all den vekten virket det uoverstigelig å skulle få jekket opp bilen og skifte dekk. Vi maktet det ikke med det utstyret vi hadde. Plutselig stopper det en militærbil og en militær offiser med mange striper og stjerner stiger ut. Pulsen stiger. Vi begynner å prate og forsøker å være så hyggelige vi kan. Han ser på den fortvilte situasjonen. Etter hvert så sier han til sin sjåfør at han skal ta utstyr fra deres bil og skifte hjulet. Vi er vitne til at han sliter og svetter og gjør jobben. Mens vi prater og prater med offiseren. Et blikk inn i bilen ville avslørt oss. Det skjer ikke. Vi gir dem litt penger og takker på det hjerteligste for jobben de har gjort for å hjelpe oss å avlevere minst halvannet tonn med bibler. 
Vi er på den siste turen i Øst-Tyskland. Vi får problemer med avlevering. Adressen stemmer ikke. Vi har igjen kun følgende info som vi evt. kan se etter: Huset skal ligger i en bakke. Vi skal ringe på og si passord: «Yosif». Vi forstår ikke hva vi skal gjøre. Vi ber. Vi får tro for å kjøre «på måfå». Vi ser på hverandre i hvert kryss og sjekker hva vi har tro for: Rett frem, venstre eller høyre. Vi kjører ca. 20 minutter. Vi kommer opp en slak bakke. Det har vært flere slike, men denne gangen føler vi at vi skal stoppe. Det huset vi tror det er har samme husnummer som det som står på lappen. Jeg går ut, bort til huset og ringer på. En mann kommer ut. Jeg sier: «Yosif». Mannen bryter ut i et stort smil og ønsker meg og oss varmt velkommen….

Lurte politiet i Polen
Et år etter. Vi er i Polen med et nytt team. Det er to biler. Begge har ett tonn med bibler gjemt i hemmelige rom. Vi kommer gjennom grensene. Alle biblene skal leveres til samme adresse og vi laster alle bøkene fra den ene bilen over i plastsekker og fyller dem inn i den andre. Disse ligger nå helt åpent. Den ene bilen kjører og stopper. Vi har glemt noe og må gi hverandre en beskjed. Vi står ved veisiden. Jeg står først og min kamerat med alle biblene står bak. Plutselig dukker det opp en politibil. Han parkerer bak oss. To betjenter kommer ut og de har retning mot den andre bilen som er full av bibler. Jeg følger med i speilet. Plutselig kommer det en lynrask tanke og en lynrask reaksjon. Jeg starter bilen og gir full gass fremover. Politibetjentene løper i fullt firsprang tilbake til bilen sin og setter etter meg. Jeg ser i speilet at min kamerat rygger tilbake med sin bil fullpakket med bibler, snur bilen og kjører i motsatt retning. Jeg slakker av på farten – politibilen når oss igjen. De vil se førerkort – de snakker polsk. Vi forstår lite. De ser inn i bilen, men det er tomt. Den andre bilen fullastet med bibler er på vei mot sitt mål, og avleveringen lykkes….

Krevende grensepassering
Jeg er på vei til Romania. Vi er tre biler i følge. Kjører to og to i bilene. Jeg har en liten bil som har et hemmelig rom under baksetet. Det er fylt av viktige og hemmelige papirer, penger og litt bøker. Grensepasseringen fra Ungarn er like etter en bro der elven markerer grensen. Det er midt på natta, mørkt. Vi er de eneste som kommer til passering. Det kommer en ung grensevakt for å sjekke oss. Han virker våken og svært opplagt. Jeg vet at dette er noe av det skumleste. De unge er så ivrige. De ønsker å stige i gradene. Han går løs på bilen med stor iver og intensitet. Han er dyktig og registrerer etter hvert «det hemmelige rommet». Han banker. Han er sikker. Vi vet at han har lykkes med sin analyse. Vi er nervøse. Rommet er låst fra innsiden. Vi vet hvordan vi åpner det, men det er umulig for dem å få det opp. Han må få bilen inn på et verksted for å kunne gå mer drastisk til verks og bryte det opp. For å gjøre det må grensesjefen ta avgjørelsen. Vi ber intenst. Grensesjefen vekkes og kommer ut. Han er søvndrukken. Uniformsluen er glemt og beltet sitter løst. Vi ser at dette er noe av det siste han kunne tenke seg å bruke natten på. Han hører på vaktens intense forklaringer. Til slutt så ber han ham være stille. Han ser på oss. Han ser på grensevakten. Han ser på oss. Så sier han: «Kjør!» Jeg skulle unnet flere å se ansiktet til den unge ambisiøse da vi vred om nøkkelen og kjørte inn i Romania på vei til vårt bestemmelsessted.

OL i Moskva
Vi var 3 fra Ungdom i Oppdrag i Norge som kjøpte flybilletter, hotell og noen konkurransebilletter under de 17 dager OL i Moskva 1980 pågikk. Vi brukte mye tid til å snakke med folk, spesielt i parker. Men vi måtte hele tiden være forsiktige, for dette var ikke populært blant myndighetene. Vi fikk likevel mange samtaler og fikk gitt ut en god del traktater og bibeldeler.  
En dag gikk jeg bort til en kvinne som satt i rullestol i en park. Vi begynte å prate. Hun var høflig, men ikke genuint interessert. Jeg telte på knappene om jeg skulle gi henne noe. Vi hadde en liten «bok» som vi fikk plass til i håndflaten og som vi gav til noen, samtidig som vi hilste. Jeg valgte å gi det til henne. Jeg gikk så videre. Det var mange folk i parken som gikk i samme retning. Plutselig kjente jeg et sterkt grep i armen. En mannsperson i uniform ledet meg bestemt ut av køen og inn i en naturlomme ved siden av. Plutselig kom det minst ti andre. Jeg skjønte at det var politiet. De ropte til meg: «Where is the books?. Where is the books?».  Jeg trakk på skuldrene og ville ikke snakke. Jeg hadde «bøkene» i venstre baklomme. De begynte å sjekke klærne mine. De sjekket alt, unntatt denne lommen. Jeg ble etter hvert sluppet fri.
Kvinnen i parken var nok en «angiver»…  Men Gud var trofast og kom meg til hjelp.

Ny tur til USSR
Litt senere på høsten tok jeg initiativ til en ny evangeliseringstur i Sovjet. Denne gangen med bil gjennom Sverige – båt til Finland – passere grensen og kjøre til Leningrad (St. Petersburg). Her skulle vi evangelisere. To av oss skulle også ta fly til Moskva for å møte noen vi hadde blitt kjent med under OL samme året. Vi bestilte billetter, hotellrom for hele oppholdet, og betalte på forhånd. Det var dyrt, men pengene kom inn.
Vi fikk tak i masse traktater, små bibeldeler. Vi skjulte det overalt – sydde det inn i klær – jenter skulte i BH – en hadde en stor frakk som han sydde traktater inn i. Kreativiteten var stor.  
Vi kom til grensen. Det var tydelig ikke mange som dro på denne tiden (november). Vi kom inn i det store kontrollrommet på grensestasjonen. Det var mange vakter. Vi var 8 stykker. De hadde god tid. Han med frakken tiltrakk seg interesse. Han var stor. Det var varmt. Frakken var på. De begynte å sjekke klærne hans. Det tok ikke så lang tid før de oppdaget at her var det innhold som ikke var vanlig i slike klær. Alle ble grundig sjekket. De fylte etter hvert opp et bord og telte 640 traktater og bibeldeler.
Hos en av oss fant de noen bilder som var sydd inn i jakken hans. Han ble tatt inn i et eget rom. Han ble pålagt innstendig å utlevere alle opplysninger om dem. Han ville ikke si noe. Han ble så truet med fengselsstraff om han ikke fortalte hvem det var bilder av. Han fikk to minutter på seg til å tenke. Det var helt stille i rommet. De telte ned. Når to minutter var gått åpnet døren seg sakte og grensesjefen kommer inn i full uniform. Han stiller seg bak ham, tar et grep om nakken hans, og fører ham ut. Alt var satt i scene for å få ham til å snakke. Etter hvert kom han tilbake til oss andre. Vi ble sendt ut av landet og ble nektet innreise til Russland i to år.
På vei tilbake til Norge så var vi innom Earl Poystis radiostudio i Stockholm der han sendte jevnlig radiosendinger til Sovjetunionen. Vi fikk synge og vitne på radioen. Den morgenen var det en russisk kvinne som jobbet der som fikk et syn. Hun så en gruppe som skulle komme innom den dagen, og hun opplevde at hun skulle si følgende: «Alt det dere har investert for å komme inn i landet skal likevel komme inn. Gud vil ta deres bønner, forberedelser, penger og løse det ut på forskjellige måter inne i landet». Vi ble svært oppmuntret.

Mislykket veksling, Gud trofast
Vi var en gjeng i Bulgaria i 1981. Det var en evangeliseringstur. Bulgaria var den gang et av de vanskeligste landene. Vi fikk mange kontakter. Mot slutten tok pengene slutt. Vi skulle tilbake til Tyskland. Vi hadde 200 tyske mark. Vi valgte å veksle dem svart. En på teamet fikk i oppdrag å gjøre det. I en park var det tydelig noen som var interessert i å veksle. De og han gikk inn mellom noen trær. Han kom gledesstrålende tilbake med en bunke med penger. Han hadde fått en svært god kurs. Stor var vår overraskelse og nedtur da vi fikk se at det ikke var bulgarske penger vi hadde fått, men joguslaviske «forint». Vi var blitt rundlurt. Disse var ingenting verd. Hva i all verden gjør vi nå?
Så opplever vi noe som jeg aldri på noen turer tidligere hadde opplevd. En menighet vi hadde litt kontakt med hadde vært sammen og de følte Gud hadde minnet dem om at de skulle ta opp en kollekt og gi til oss. Med disse pengene kunne vi fylle opp begge bilene med bensin og vi kom oss tilbake til vår base i Tyskland.

Gud gav bil tre ganger
Det ble mye kjøring. I stor grad så leide/lånte jeg biler både av Grimerud, og av enkeltpersoner. Betalte da kilometeravgift. Det var en fulltidssamling, tror det var i 1977. Noen hadde fått det for seg at de ønsket å gi Øyvind Olsen en bil. Ryktet ble spredt rundt til alle som var på samlingen, og folk gav frivillig til «prosjektet». Jeg visste ingenting. På «kjærlighetsfesten» siste dag, så ble det introdusert en lek. To personer ble plukket ut. De fikk bind for øynene, og det de tok på skulle de få. Alle gikk utendørs på en stor plen. Når den med bind for øynene nærmet seg så skulle forsamlingen klappe høyere. Jeg var en av de som ble plukket ut. Folk klappet og var ivrige. Etter hvert tok jeg i noe stort og hardt. Bindet ble revet av. Der sto jeg og tok på en hvit K70. På en stor lapp på frontruten, så sto det: «Til Øyvind – fra oss». Det var overveldende. Jeg måtte sette meg inn – starte bilen – og tok en kort tur. Jeg tror de som hadde vært med og gi var like opprømte og rørt over det som skjedde som jeg selv var. Det ble et øyeblikk som vil bli husket av mange.
Ved senere anledninger fikk jeg to andre biler. Gud er trofast. Alle bilene gav meg både gleder og utfordringer.

Sterkt personlig møte med Gud i Trondheim
Jeg befinner meg på team i en kirke øst i Trondheim. Vi hjelper til med arbeid i menigheten på mange plan: besøker folk – har samlinger – besøker skoler – hjelper med ungdomsarbeid. Personlig så kjenner jeg på at det er lenge siden jeg hadde opplevd Gud nært og personlig. Jeg vet nok at dette kan variere og er ikke motløs. Men jeg ønsker å trenge meg innpå ham for at relasjonen skal bli nærere og tettere. Jeg velger å gå inn i faste.  Det vil si at jeg sluttet å spise mat, og drakk kun vann.
På den tiende dagen i fasten så sitter jeg inne i Charlottenlund kirke. Resten av teamet befinner seg inne hos kirketjenerfamilien der de spiser middag sammen. Jeg sitter på en stol midt i det store rommet og har fokus på å være i fellesskap med Gud. Plutselig merker jeg at det er en vibrasjon i mitt indre. Den er svak. Jeg undres over hva det er. Det er helt fysisk. Etter hvert øker det og blir sterkere og sterkere og utbrer seg utover i kroppen. Det er noe som «tar tak i meg». Jeg er ikke i tvil om at det er Gud som er i virksomhet, for jeg søker ham og jeg har bedt om et sterkt møte med ham. Etter hvert beveger det seg opp i ansiktet og jeg får problemer med å snakke. Jeg tenker helt klart. Jeg sklir ned av stolen og blir liggende på gulvet. Jeg er ikke i stand til å reise meg. Jeg er innhyllet i en kraft som gjør at jeg ikke har kontroll. Det er både skremmende og godt på samme tid. Jeg tenker at hvis det kommer noen inn nå, så er jeg ikke i stand til å gjøre rede for meg. Jeg fortsetter å be. Jeg taler i tunger og jeg opplever å få en tydning inn i min egen situasjon. Det er oppmuntrende. Hele meg er berørt og jeg kjenner på en dyp respekt for den høyeste Gud. Sakte og gradvis blir vibrasjonen svakere og jeg kommer tilbake til å kunne ha kontroll. Jeg kjenner at det er godt å ha kjent på dette og opplevet det.
Den kvelden var det Gospelnight i kirken der Rune Larsen ledet, og jeg skulle ha en avsluttende andakt eller appell. Jeg kjente virkelig Guds nærvær når jeg sto fram.  

Gjennombrudd et sted i Nord
Personlig og i team hadde vi en del fokus på bønn. Daglig brukte vi minst en time i «stille stund» der vi var alene med Gud i Bibel og bønn. Deretter hadde vi teamsamling som gjerne varte halvannen time. Vi samtalte, ba og la planer for dagen. Fra 12 og utover var vi i tjeneste. Vi brant for at Guds rike skulle ta tak i mennesker, grupper og bygdesamfunn. Vi hadde litt fokus på det å «be gjennom», slik at det ble et «gjennombrudd». Bibelen snakket om å binde den sterke og plyndre hans hus. Og at vi ikke har kamp mot mennesker, men mot åndskrefter i himmelrommet. Det står om at denne verdens gud (Djevelen) har blindet de vantros sinn så de ikke ser lyset som stråler frem fra evangeliet.
En gang tok jeg et initiativ. Vi var fire team som opererte i Brønnøysund-området. Jeg var leder for virksomheten. Vi hadde noen kontakter i en kommune med 450 innbyggere. Svært får kristne. Vi bestemte oss for å samle troppene og gå inn i bønn og faste for stedet. Vi fikk låne et leirsted der, og vi var der fra torsdag til søndag. Torsdag brukte vi god tid i bønn. Også fredag. Vi kjente både på kampen i åndeverdenen over stedet, og vi kjente på nød for menneskene. Fredag opplevde vi ikke noe gjennombrudd i bønn. Vi gikk likevel ut og hadde bokstand i sentrum. Vi gikk på husbesøk. Da vi kom tilbake rapporterte alle om at det var skikkelig stengt. Ingen oppsøkte bokstanden. Neste ingen ville ta imot oss på husene. Vi hadde et kveldsmøte. Det kom noen, men møtet var helt «stengt». Jeg talte den kvelden. Jeg kunne nesten ikke lese fra Bibelen. Bokstavene fløt sammen. Vi var alle enige om at dette hadde vært en tung og vanskelig dag.
Lørdagen kom. Vi sto opp tidlig og fortsatte å be. Stedet ble mer og mer konkretisert for oss. Vi kunne be for steder og sammenhenger som Gud la ned på hjertet vårt. Vi kunne «stå imot» mørkets rike på stedet. Vi kjente på en viss «myndighet» som ble gitt av Gud selv. Da klokken ble ca. 10, opplevde vi et skifte. Bønnebyrden lettet av oss, og ble erstattet med frihet og lovsang. Det mørke presset var borte.
Vi gikk så ut i samme bygden som dagen før – satte opp bokstanden – gikk på besøk til flere hus. Da folk kom tilbake kom følgende rapporter: Folk oppsøkte bokstanden og viste stor interesse. De kjøpte bøker. På husene hadde folk tid til å prate og var åpne. Kvelden kom og vi inviterte til nytt kveldsmøte i et skolelokale. Det kom en del folk. Tidligere på dagen hadde vi søkt Gud om hvem som skulle tale, og vi «fikk» at en av de yngste på teamet skulle tale. Han var ung og «fersk», og hadde ikke talt på et slikt møte før. Han sa likevel ja til utfordringen. Han talte friskt og ledig. Evangeliet bare fløt gjennom ham. Møtet var lyst og lett og sterkt.
Etter denne weekenden tok flere unge imot Jesus i livet sitt, og det ble startet et skolelag på ungdomsskolen. Vi lærte noe om åndskamp, bønn, enhet og gjennombrudd som ble viktig for oss i fortsettelsen. Men som fremfor alt var viktig for det stedet der vi utøvde det. 

Nordsjøen
Det er blitt sommer 1977. Når jeg ber så får jeg en tanke om at jeg skal ta en jobb som arbeider på en oljeboringsplattform i Nordsjøen. Jeg tror det er Gud som minner meg om det. Motivasjonen min er å være et vitne der. I tillegg vil jeg gjerne betale ned et studielån jeg har. Jeg har ingen erfaring med slikt arbeid, men liker utfordringer. Det er nytt og spennende.
Jeg tar noen telefoner og undersøker mulighetene. Jeg må innse at det er svært vanskelig å få det til. Det er svært attraktivt å jobbe der og det er lange køer for å komme inn på et toukers «sikkerhetskurs» i Stavanger. Dette er påkrevd for at man i det hele tatt kan søke jobb. Jeg befinner meg på Grimerud gård ved Hamar, og jeg har fått info om at et sikkerhetskurs skal begynne samme dagen i Stavanger. Jeg ringer dem og spør om det er noen påmeldte som ikke har møtt opp. De sier at det er to stykker som har meldt avbud i siste liten. Jeg sier at jeg kan ta en av plassene. De gir følgende tilbakemelding: Hvis jeg kan sitte på skolebenken kl. 0900 dagen etter så skal jeg få plassen. Klokken er da 17 på ettermiddag. Jeg ser at det går et tog kl. 18, og pakker i all hast og blir kjørt til stasjonen. Jeg ankommer Stavanger kl. 0800 – får tak i en taxi – og sitter på skolebenken kl. 0900. Kurset er i gang og jeg er på plass. Jeg får overnatting hos en venn.
Når kurset nærmer seg slutten så kommer neste utfordring: Å få jobb. Det er svært ettertraktet. Det er mange om beinet. Jeg sjekker ut de forskjellige muligheter, og så tenker jeg denne tanken: La meg forsøker å få jobb i det firmaet som er mest ettertraktet. På den tiden var det et firma som het Morco AS. Jeg fikk låne bil og jeg sjekket ut korteste rute til deres kontor. Så snart jeg hadde kursbeviset i handa så løp jeg ut til bilen og kjørte dit. Jeg var tydeligvis førstemann fra kurset til å ankomme. Jeg kom inn på kontoret til han som sto for inntaket.
Han ønsker meg velkommen. Jeg hadde sendt søknad i forkant. Etter å ha sjekket ut navnet begynte han å lete i en høy bunke med søknader. Han trakk ut mitt ene ark. Jeg så at alle de andre hadde flere vedlegg med referanser fra diverse andre jobber. Jeg hadde ingen. Han leser gjennom og er nok ikke så imponert. Så ser han at jeg er født 22. september, og denne dagen er faktisk 22. september. Han sier: «Jeg ser at du har fødselsdag i dag. Vi ansetter deg. Du kan reise ut om en uke. Vår bursdagsgave til deg er at du får lønn fra i dag». 
Jeg er overveldet. Jeg kommer inn på kurset ved et lite under. Jeg får jobb ved et større under. Jeg får en kvart månedslønn i gave fra firmaet.

Oljeboringsplattform
Ferden min til jobb går med helikopter til Tor-plattformen like ved Ekofisk. Plattformen står på føtter på havbunnen og er stødig. Jeg er med og borer hull nr. 14, 15 og 16 i løpet av ett år. Vi borer ned til et oljefelt tre kilometer under plattformen. Hvert hull koster 50 millioner, og det tar 3 måneder. Jeg er dekksgutt («roastaboat») sammen med to andre og tar imot forsyninger fra supply-båter. Det blir lagret på dekk og formidlet videre til boredekksfolkene når de trenger ny borekrone, borestrenger, foringsrør, m.m.  Det er spennende og lærerikt. Hardt arbeid – masse god mat. En god del samtaler på dekk. Også om Gud. En ønsker å bli kristen. Han må snakke med kona og skal bestemme seg til neste gang vil skal ut. Når vi møtes igjen så forteller han at hans kone vil skilles om han velger å bli kristen. Han velger å avvente… Vi blir svært gode venner.
Jeg jobber 16 dager ute, og har fri 24. Jeg gjør det i nesten ett år og kan fortsette i UIO denne tiden. Studielånet blir slettet…

Jerusalem og kjærlighet
Det er påsken 1977. Jeg har meldt meg på en reise til Jerusalem. Mange fra hele Norden er med. Det er Troens Bevis og Aril Edvardsen som arrangerer. En kveld melder jeg meg på et arrangement som foregår på noe som likner en større nattklubb. Det er mange underholdningsinnslag. Jeg blir sittende ved siden av en ung kvinne. Hun er dansk, og vi samtaler en del denne kvelden. Jeg kjenner at jeg blir tiltrukket av henne. Det er ikke noe nytt. Jeg har blitt vant til at det skjer relativt ofte. Jeg blir med på resten av opplegget i Israel. Jeg er ikke på samme reisegruppe som henne, og vi ser ikke hverandre. Jeg tenker ikke mer på henne.
På vei tilbake lander vi på Kastrup flyplass i København. Plutselig ser jeg henne gå med sin koffert. Hun ser ikke meg. Jeg tenker at det kan være spennende å følge etter henne. Jeg gjør det på god avstand. Følger henne så langt jeg kan og ser henne forsvinne. Jeg tenker: Vi hadde en spesiell kveld i Jerusalem – jeg ble begeistret – nå følger jeg henne for aldri mer å se henne. Hun sklir ut av min historie….  Jeg undres over livet – møtene – …
Det går noen uker. Plutselig så får jeg et brev. Det er fra Danmark.
Jeg åpner det. Til min store overraskelse og forskrekkelse så er det fra kvinnen som jeg møtte på «nattklubb» i Jerusalem. Hun har lykkes med å få tak i mitt navn og min adresse ved å kontakte reiseselskapet. Det var flere hundre som dro. Hun beskriver vårt møte i brevet, og hun vil gjerne opprette kontakt med meg…

På vei tilbake fra Øst-Europa. Besøk nord i Danmark
Jeg drar med en kamerat på fire turer med bibelsmugling, med utgangspunkt i Tyskland. På vei tilbake kjører vi fra den østerrikske grensen og forsøker å nå en kveldsferje fra Fredrikshavn til Gøteborg. Vi innser at vi ikke rekker det. Jeg tenker: Kanskje jeg skal tørre å besøke den danske kvinnen jeg møtte i Jerusalem? Hun bor ikke så langt fra Fredrikshavn. Jeg ringer, og vi blir ønsket varmt velkommen. Noe av det første som skjer når vi entrer deres bolig er at vi blir invitert til å bli med på kveldsbad i Skagerak. Vi skifter og blir med ut i vind og høye bølger. Overraskende og artig.
Familien er svært overgitte kristne. De har bedt om at deres hjem skal blir en misjons-stasjon. Vi får et varmt forhold til dem. Jeg får også et varmt forhold til kvinnen. Vi skriver brev. Jeg inviterer henne til å besøke meg og min familie i flere dager i Vennesla. Vi «blir sammen» på en holme ved vår hytte med utsikt over mot Kjevik flyplass og Hamresanden…
Vi er sammen i ca. 3 måneder. Jeg opplever at Gud sier noe rart: «Forholdet har vært rett, men det skal ikke ende med ekteskap». Det ble slutt mens jeg var på helgebesøk i Danmark. Jeg elsket denne familien. Hun kjørte meg til båten. Den ble forsinket en time fra Hirtshals. Da båten endelig begynte å bevege seg gikk jeg opp på øverste dekk for å se meg om, og følge utreisen fra byen. Da får jeg til min overraskelse se at hun fremdeles sitter i bilen. Når hun ser meg åpner hun døren, løper ut og vinker. Jeg felte mange tårer på min ferd tilbake til Kristiansand over havet. Jeg fikk et brev med meg der hun uttrykker sin kjærlighet, og skriver at hun aldri kom til å finne noen annen. Ikke mange ukene deretter begynte hun på en bibelskole, og hun ble sammen med han som hun senere ble gift med…
Det hører også med til historien at jeg og flere team og misjonærer overnattet mange ganger hos familien etter dette. De ble en viktig «misjons-stasjon».
Jeg presterte også mange år senere å overnatte der med kone, tre barn og svigerforeldre…
De har også besøkt meg/oss i Hamar.

Gud vil gi deg en kone, bare be
Det er sommer 1981. Jeg er leder for teamtjeneste som Ungdom i Oppdrag arrangerer i Nord-Norge. Jeg og en medarbeider kjører non stop fra Hamar til Alta. Det tar ca. 20 timer. Vi besøker team i Alta og Hammerfest og tar landsdelene for oss sørover. Det siste teamet vi skal besøke er Bodø. De bor i Presteboligen, som de disponerer den tiden de er der, midt i byen. Jeg hilser på dem. Jeg hilser på en av de to kvinnene på teamet. Noe sterkt skjer i hele meg: Jeg blir spontant og overveldende forelsket i den ene. Jeg tenker: «Du verden, det var da voldsomt…»  Vi er der 2-3 dager og denne opplevelsen blir ikke borte. Jeg er ikke «på jakt» etter kvinner, men her kjenner jeg at noe tar tak. Jeg blir litt mer kjent med henne ved at jeg går sammen med henne på evangelisering en av dagene….  Det blir mer prat mellom oss enn evangelisering…
Jeg drar derfra, og tenker vel som flere ganger tidligere: «Det var det. Vi møtes sannsynligvis ikke igjen. Forelskelser kommer og går»…
Problemet denne gang er at dagene går, og ukene går. Jeg leder et team til Bulgaria i august. Og selv om jeg er fullt engasjert, så tar jeg meg i at jeg daglig tenker på henne.
Jeg drar på en studietur til Korea i september sammen med en god del norske kristne ledere. På flyet så tar jeg opp notatbok og noterer noen bønne-emner. Et av dem er: «Skal jeg gifte meg, evt. med hvem?…»  Like etter jeg har skrevet det så ser jeg opp og en pinseleder ved navn Kjell Haltorp kommer gående ned midtgangen i flyet. Han ser meg, stopper opp og sier høyt: «Øyvind, er du gift?». Jeg sier: «Nei». Han sier bestemt: «Gud vil du skal gifte deg – bare be om en kone». Så går han videre til toalettet.
Like etterpå kommer det en annen leder som jeg kjenner. Han har hatt ansvar for teamtjeneste i en annen sammenheng enn meg. Han ser at setet er ledig ved siden av meg og setter seg ned. Han ønsker å snakke om hvor mye det har betydd for ham å gifte seg.
Så her opplever jeg at to personer på fly til Korea der vi skal studere vekkelse og kirkevekst, begynner å snakke konkret til meg om ekteskap.
Jeg bruker litt tid på dette i Korea, og kjenner at jeg får tro for å skrive et brev til Sølvi Saltkjel, Hordagata 3, 5000 Bergen. (Jeg hadde med meg adressen til henne…) Jeg skrev og sendte dette på min 28 års dag, 22. september 1981. Det var dristig. Jeg kjente Sølvi svært lite. Hun kunne gjerne være sammen med en annen, for det jeg visste…
Jeg begynte av en eller annen grunn å bli nokså overbevist om dette. Da jeg ble spurt av en på gruppen hva jeg tenkte fremover så sa jeg: «Jeg er i ferd med å bli sammen med en kvinne, og antar det blir giftemål…».  Jeg begynte å kjøpe gaver: smykker, skjerf som var påsydd «To my sweatheart», og et med «To my wife», m.m..
Sølvi på sin side mottar dette brevet, og blir kjempeoverrasket. Hun har ikke hatt tanker i den retningen i det hele tatt. Hun har nettopp avvist en invitt til et annet forhold. Hun ber og tenker og deler med en venninne. Sender meg et brev som jeg tolker positivt.
Jeg velger å dra til Bergen og møte henne. Tilbringer en weekend der. Det er spesielt. Vi er «fremmede» for hverandre, men blir bedre kjent og forholdet utvikler seg raskt. Når søndag ettermiddag kommer så tar jeg et initiativ. Vi har vært på en restaurant ved Bryggen i Bergen, og står på busstoppet. Der velger jeg å legge armen rundt henne og trekke henne inn mot meg. Jeg kjenner ikke motstand. Det er en hellig stund. Bussturen tilbake blir spesiell. Vi er blitt kjærester.
Neste møte mellom Sølvi og jeg blir i Oslo en helg litt senere…
Når dette skrives har vi vært gift i over 35 år…

Fra UIO til Frikirken
Det er høst 1981. Jeg er på samme tur til Korea som beskrevet da Gud talte til meg om å gifte meg. Denne turen skulle også få andre konsekvenser.
Jeg sitter på flyet og skriver ned flere bønnetemaer: Et viktig tema er: «Skal jeg fortsette i Ungdom i Oppdrag, eller har du andre planer, Gud?»
Når vi ankommer Korea opplever vi en enorm åpenhet i den åndelige atmosfæren i landet. Det er lett å be – lett å ta imot fra Gud. Jeg blir inspirert, og får en sterk trang til å bruke mer tid der i bønn. Så jeg drar til «Korean air» og spør om jeg kan få utvidet billetten min og være en uke til i landet. Det får jeg uten å betale noe ekstra.
Jeg tar farvel med de andre, og tar så bussen ut til «Bønnefjellet» som Yoido Full Gospel Church har, en time utenfor byen. Jeg blir der i 5 dager. Jeg faster og bruker masse tid i bønn. Jeg opplever at Gud taler til meg om tiden fremover. I løpet av dagene former tankene seg inni meg. og jeg kan notere ned følgende: «Jeg skal slutte i Ungdom i Oppdrag – bli pastor – i Hamar Frikirke – få opplæring av Reidar Paulsen i Bergen – plante menigheter i Hedmark».
Dette er litt rystende for meg. Jeg stortrives i UIO. Jeg har aldri hatt tanker om pastortjeneste. Selv om jeg har bodd i Ottestad ved Hamar i en årrekke, har jeg aldri vært i Hamar Frikirke. Jeg kjenner lite til Reidar Paulsen, og jeg har ikke hatt tanker eller visjoner for Hedmark fylke.
Jeg kommer tilbake til Norge og bestemmer meg for følgende: Jeg vil ikke ta noe initiativ for å få dette til å skje. Jeg deler det ikke med noen. Jeg opplevde ikke dette tiltrekkende, men jeg hadde en sterk pasjon etter å lyde Gud.
Så skjer følgende: Jeg antar at det var to dager etter at jeg var kommet tilbake. Jeg gjør min jobb på Grimerud gård ved Hamar. Daglig leder Arne Nordahl kommer til meg og sier følgende: «Øyvind, vi har fått en telefon fra pastor i Hamar Frikirke. Han ber om en samtale med oss. Kan du bli med meg?»  Jeg blir med. Jeg delte ikke det jeg trodde Gud hadde talt til meg i Korea med Arne. Vi sitter så på kontoret til Hamar Frikirke i Skolegt. 23. Rolf Godøy er pastor. Han er 66 år. Han deler om menighetens situasjon. De er få folk igjen. Det er ingen barn, og nesten ikke ungdommer. Han selv har fått kall tilbake til Japan der han tidligere hadde vært misjonær, og hadde plantet noen menigheter. En menighet der hadde vanskeligheter og de ville ha ham tilbake for å hjelpe. Han spør oss om å hjelpe Hamar Frikirke. Vi snakker litt om team fra UIO eller samarbeid med Grimerud gård. Det tar liksom ikke av. Så sier Arne Nordahl: «La oss si at vi tenker lenger enn team fra UIO og samarbeid med Grimerud. La oss si at vi kan stille med pastor fra UIO!».  Da skvetter jeg skikkelig i stolen. Dette er to dager etter at jeg har kommet tilbake….. Uvirkelig. Pastoren skvetter til han også. Han har ikke tenkt den tanken. Han griper til telefonen og snakker med en medleder i menigheten. Han legger på røret og sier til oss at de er svært interessert i å snakke videre om dette.
To uker senere kommer vi sammen igjen. Da er det Rolf Godøy, en eldste fra menigheten, Reidar Paulsen er der på vegne av Synodestyret i Frikirken, og Leif Eriksen er der i kraft av at han er «Presbyterieformann» for Østlandet. Alle uttrykker at de er interessert i pastor fra UIO. De spør hvem som kan være aktuell. Da velger jeg å si at det kan være meg…
For dem er nok jeg et ubeskrevet blad. Vi snakker litt om forberedelser. Hva med å gå på skole/kurs for å få «utdanning»?.. Jeg uttrykker lite interesse for det. Vi snakker om praksis i en menighet. Jeg sier at det kan virke interessant. Reidar Paulsen sitter like overfor meg ved bordet. Han slår spontant ut med hånden til meg og sier: «Hvis du kan tenke deg det, så kommer du til meg i Bergen. Jeg skal snakke med menigheten. Jeg skal ordne med et sted og bo». Vi avtaler at jeg kommer fra januar 1982.
Jeg har inntil da aldri opplevd maken til «ledelse». Jeg mottok et «livsprogram». Det var bare å «henge seg på» noe som tydelig var planlagt ovenfra.
PS: Da Reidar Paulsen ordnet med hybel så var det ti minutter å spasere til Sølvis bosted, som jeg ble sammen med samme høsten.
Ledelsen til et forhold med Sølvi, og ledelsen til engasjement i Frikirken var to helt «adskilte prosjekter». Men du verden hvor de likevel passet sammen. Jeg fikk noen måneder i Bergen under opplæring med stor frihet og lite ansvar. Sølvi hadde et halvår i sitt sykepleierstudie der hun hadde mindre lekser og oppgaver enn ellers. Vi fikk mye tid sammen. Vi vokste inn i Frikirken sammen. Jeg var imponert over Gud.

Husrenselse i Bergensområdet
Når jeg er i Bergen under opplæring til å bli pastor, blir jeg kjent med en kristen leder. Han jobber i en menighet i utkant av Bergen. Vi får et fortrolig og godt vennskap. En dag har vi bekjent synd for hverandre, og jeg ber om at Gud skal fylle ham med sin Ånd. Det skjer. Han blir sterkt møtt av Gud. Dagen etter skjer følgende: Det ringer på døren til leiligheten de bor i. Det er en blokkleilighet i fjerde etasje. En jente i 8 års alderen står der. Hun spør om de kan komme og hjelpe dem, fordi de har det så vanskelig. Da hun var ute på lekeplassen nær ved så hun et syn: Hun ser en av blokken helt mørklagt, men i en leilighet er det lys. Hun tenker at der kan hun få hjelp. Hun finner inngangen og går opp til den etasjen hun tror det er og ringer på. Det er leiligheten til min venn og hans familie. Han undres over dette, og blir med til leiligheten deres om ligger i første etasje i en annen blokk. Der finner han mor og tre barn som skjelvende bor på noen få kvadratmeter i stuen. De tør ikke oppholde seg noe annet sted. De forteller om ting som skjer i huset, lyder, gjenstander som beveger seg, forferdelig atmosfære. Moren er utslitt og tynn. Hun har struma og halsen er hovnet opp. Hun forteller at på en nattklubb i Bergen, så kom en kvinne bort til henne, holdt opp en stein i håndflaten, og lyste forbannelse over henne. Etter det begynte ting å skje i huset, og de måtte flytte ut fra rom etter rom…
Mens vi snakket så sovnet alle barna. Jeg delte evangeliet med henne, og hun tok imot frelse med hele seg. Vi ba for henne og vi ba for alle barna med håndspåleggelse mens de sov. Det var en hellig stund. Vi gikk deretter rundt i hvert eneste rom og proklamerte Guds nærvær i rommet, og sto imot mørke og demonsk aktivitet. På et av rommene så hun et demonsk ansikt under en seng. Dette ble borte mens vi ba. Vi dro derfra.
Dagen etter drar min venn ned til dem før han går på jobb. Da er det full aktivitet i huset. Freden er kommet til hus og hjerte, og de flytter tilbake fra deres lille tilholdssted i stuen til alle rommene. Huset er renset. Dagen etter sier et av barna til moren: «Se, kulen på halsen har blitt mye mindre». Kort tid etter var kulen helt borte, og hun var helbredet fra struma.
Familien på fire fikk en helt ny start og ble tilsluttet en menighet på stedet.

Hamar Frikirke
Det var spesielt å komme til Frikirken i Hamar. Det var en fin flokk av eldre mennesker. De var litt «desperate», og det er noen ganger et godt utgangspunkt. De visste at hvis ikke det skjer noe nytt, så går de til grunne. Jeg kom i utgangspunktet alene. Sølvi fortsetter studiet sitt i Bergen ett år til.
En kamerat, Knut Indahl fra Lillehammer, ringer og forteller at han ønsker å støtte meg og vil gjerne flytte sammen med meg og være med og bygge menighet. Han får seg jobb i Hamar-området. En annen kamerat, Sverre Andreas Svensen, søker seg inn på snekkerlinjen på Yrkesskolen. Vi tre guttene flytter sammen i «Pastorboligen» ved kirken.
Kjæresten til han som begynte på yrkesskolen starter på lærerskolen og blir aktivt med i miljøet. Ikke lenge etter får hun med seg en venninne fra klassen. Et team er i ferd med å forme seg, og jeg stortrives. Det er jo teamliv som jeg er vant til fra Ungdom i Oppdrag.
Menigheten har gjort noe spesielt før jeg kommer: Kirkehuset er i dårlig forfatning. Kirkemuren er skrøpelig. Treverket ved kirkemuren begynner å råtne. De har kun en stor sal som skal romme all virksomhet, og det er svært vanskelig å legge til rette for barn, ungdommer og familier.
Pastor Rolf Godøy, en tidligere misjonær, begynner på 70-tallet å tenke «store tanker»: «Hva med å bygge ut kirken? Hva med å kombinere å reparere kirkemur og råttent treverk med å skifte hele grunnmuren, og samtidig grave ut full kjeller?» Det er en enorm tanke. De snakker om dette. Mange tviler. Mye motargumenter. På et menighetsmøte der det er ti personer til stede, så stemmes det. Ni stemmer for utbygging og en stemmer imot. Man får en del støtte fra kirkesamfunnet for å gjøre det. Man får momsrefusjon. Et firma setter kirken på pæler, fjerner 450 billass med masse, og lager ny grunnmur.
Jeg ankommer ved dette stadiet. Underetasjen er nå et stort tomt rom. Det er ikke isolert – ikke takplater – ikke delevegger – ikke trapp opp til hovedsal. Vi går i gang med dugnadsarbeid. Alt må tas tak i: Underetasjen – overetasjen – området rundt kirken – pastorbolig – uthus – ….
Men vi er unge og har stort pågangsmot.
Sverre Andreas, som går på snekkerlinje, går til læreren sin og spør om han og medelevene kan bruke praksistiden deres i Hamar Frikirke. Lærer og skole sier ja. En snekker på Grimerud får kjøpt billig panel til alle vegger. Gipsplater i tak. Vi maler, legger tepper, og masse mer. Til slutt skjærer vi hull i gulvet fra salen oppe, og får montert trapp ned. Forbindelsen mellom oppe og nede lykkes og fungerer.
Midt i alt dette så har flere og flere funnet veien til Frikirken. Så nå kan trappene begynne å brukes – av barn, og også snart av noen ungdommer.
Vi imponeres igjen over Gud, og hans ledelse: De eldre som turte å bygge ut kirken, selv om alle piler pekte nedover. Gud som ledet flere av oss til å flytte til Hamar.
Et annet flott aspekt var det gode og nære forholdet som ble mellom de unge og de eldre. Selv om det ble litt nytenking og litt nye former, så opplevde vi ikke at noen sluttet av den grunn. Vi var venner, og det var romslighet. Det var begeistring. Hamar Frikirke begynte å vokse. En nedadgående trend ble snudd…

Sivilarbeider
Ikke så lenge etter oppstart i Hamar Frikirke, så banker det på døren til kontoret mitt. Jeg åpner og der står en gutt som jeg ikke kjenner så godt. Det er Ivar Johnsen. Han spør litt bevende om det er behov for sivilarbeider i menigheten. Han kunne gjerne tenke seg en slik funksjon.
Det er en ny tanke og et litt ukjent felt for meg. Vi jobber med det og det lykkes. Ivar kommer som sivilarbeider. Han blir en svært viktig støtte. Han synger, spiller, han driver barnearbeid, han engasjerer folk, driver konfirmantundervisning. Han får kjempegod inngang blant de eldre.
Jeg spør min eldste sønn en gang hva han ønsker å bli når han blir stor. Han ser på meg og sier: «Når jeg blir stor, så vil jeg bli Ivar». Går det an å få en bedre attest?…
Etter hvert så blir Ivar kjæreste med Else i menigheten. De gifter seg. Ivar får kall til å bli pastor i Raufoss Frikirke. Jeg føler vi gir bort det beste vi har, men er samtidig overbevist om at dette er Guds vei videre for ham. Vi holder kontakten.
Mange år seinere har Raufoss Frikirke hatt en god vekst og utvikling, og Ivar har fått en sentral jobb i Frikirken med ansvar for opplæring av pastorer og eldste. Han har opparbeidet en veiledningstjeneste som tilbys alle Frikirkens menighetsledere. Han og Else har fått stå tett sammen hele tiden.

«Lars» fra Bergen
Etter en gospelnight i Hamar domkirke får vi kontakt med en ung mann som går på lærerskolen i Hamar. Han blir en del av flokken vår, og blir en kristen. Han har familie i Bergen, men er på mange måter en «farende fant». Han elsker det frie livet. Han livnærer seg til dels med å selge avtrykk av malerier. Han har sort belte i karate. Han er en gjøgler. Han finner på spillopper hele tiden. Vi får et spesielt forhold til ham. Han faller ofte i synd. Men han kommer også like ofte tilbake igjen. Mange episoder kunne fortelles. Jeg har ham med på en reise til Korea. Vi er 8 på rommet. Midt på natten hører vi hulkgråt. Vi våkner. Folk ber. Deretter er det en som sklir ned fra køysengen og kryper over gulvet bort til meg og sier gråtkvalt at vi må prate sammen. Lars er i syndenød og ønsker å møte Gud. Og det skjer den natten.
En sommer drar Sølvi og jeg til Måløy med familien, ytterst vest i Norge. Vi bor litt utenfor sentrum. I løpet av tiden vi er der så drar jeg ned til sentrum en eneste gang. Mens jeg går der så får jeg se en person som hopper opp i gaten og begynner å gå mot meg. Jeg gjenkjenner ham. Det er Lars. Han ser ikke meg enda. Plutselig får han øye på meg, han gjør et stort byks ned fra veien og gjemmer seg bak nærmeste hushjørne. Så titter han frem skrekkslagent og går ut og «overgir seg». Han er lamslått. Han har falt i synd i Bergen. Han bestemmer seg for å flykte til sin bestemor som bor i Gate 1 i Måløy. Han tror han er «trygg». Han drar på sin første sentrumstur da han må handle noe, og den første han møter på, er meg….  Enda en gang blir han «innhentet». Vi setter oss på en bryggekant. Han deler, gråter og bekjenner, og kommer Gud i møte enda en gang.
Han er død nå. Fred over hans gode og viltre minne. 

Hyllest til Reidar
Ikke så lenge etter at vi startet i Hamar fikk vi et tips om å besøke en kar som het Reidar Joner. Han hadde en viss tilknytning til menigheten. Han hadde slekt som var aktive i menigheten, men selv var han ikke aktiv. Jeg ringer ham og spør om jeg og en kamerat kunne komme og besøke ham. Det var i orden og vi avtalte tid. Vi kom til en mann som hadde pyntet seg og var forberedt. Det var litt stivt fra starten av, og vi samtalte «høflig» og ble litt kjent. Etter hvert tar han mot til seg og utbryter: «La oss kommer til saken. Hva er det dere egentlig ønsker? Trenger dere billig maling? Eller er det noe annet?». Det hadde ikke vært i våre tanker, så vi sa at vi egentlig ikke ønsket noe annet enn å hilse på ham, ta en prat og bli litt kjent. Da senket han skuldrene, stemningen løste seg skikkelig opp, og vi fikk en flott prat. Da vi skulle gå så sier min kamerat: «Vi skal nå starte med evangelisering i Hamar ut fra Frikirken. Kan du være med og be for oss?» Reidar så forundret på ham og spurte: «E-vang-elisering, hva er det for noe?» Han slet med fremmedordet.. Vi fortalte at vi ville gå ut i Hamar to og to og besøke en god del hus. Vi vil stille folk spørsmål og forsøke å få en samtale om den kristne tro. Kan du være med og be for det?». Jeg var nok svært overrasket over at min venn spurte ham om dette. Her har vi en mann som vi er i tvil om er en kristen, og så gir vi ham en slik utfordring…  Men utfordringen ble gitt, og det virket som han tok det positivt opp.
Noen dager etter så får jeg en telefon. Det er fra Reidar Joner. Han spør meg: «Når skal vi begynne med den e-vangeli-seringen?» Jeg forstod med en gang at han hadde misforstått. Men jeg sa: «Vi begynner med en gang. Du kan tenke gjennom hvem du ønsker å besøke av folk som du kjenner, og så går du og jeg ut». Det var i orden for ham. Han skulle tenke på det og ta kontakt igjen. Ikke lang tid etter var vi på vei til vårt første besøk til et ektepar som han kjente. Han hadde ringt dem og vi var velkomne. Vi avtalte tid med dem og dro dit. Vi snakket først om løst og fast. Reidar var tidligere kjøpmann i Hamar sentrum. Han drev fargehandel på Østre torg. Han var svært populær og mange stakk innom butikken, også for å få en prat.
Da vi hadde snakket litt med ekteparet så nikket han til meg som om han sa: «Nå er det god stemning, og du kan dele det som du ønsker». Han hadde på forhånd sagt til dem at jeg var med og ville snakke om Gud. Så jeg fikk dele evangeliet på en kort og enkel måte. De lyttet ivrig etter og det ble en god prat med dem.
Reidar tok meg med til et nytt vennepar uken etter. Samme fremgangsmåte ble benyttet. Da vi kom ut på trappen, så sier Reidar til meg: «Jeg forstår hva du snakker om. Jeg tror det er sant. Jeg vil selv bli en kristen». Jeg opplevde at han gav sitt liv til Gud der på trappen. Etter neste besøk så stopper han meg igjen opp og sier: «Dette vil jeg være med på resten av mitt liv». Han og jeg fikk lov til å være med og lede flere av hans venner til Gud.
Han ble selv svært aktiv i Hamar Frikirke. Han stortrivdes sammen med oss yngre, og vi elsket ham. Det var helt spesielt å høre ham be. Han samtalte så fortrolig og enkelt med sin Herre.
PS: Reidar var på en «mandagsmisjon». Det var utlodning og han satt i benkeraden med loddene han hadde kjøpt. I løpet av møtet fikk vi inn melding om at en i menigheten hadde gått bort, og jeg gikk frem og fortalte dette til forsamlingen. Vi gikk deretter likevel videre i utlodningen. Jeg passerer Reidar og kommenterer til ham: «Hei, nå må det snart være din tur» Han ser på meg med overraskende og litt skrekkslagent blikk. «Min tur, m-mener du meg?»  Jeg mente at han snart skulle vinne i utlodningen. Han trodde at han var den neste som skulle dø.
Vi fikk oppklart misforståelsen på en både god og fornøyelig måte… Han hadde stor respekt for meg..  

Folk sliter. De tre bildene
Mye gikk frem og opp i Hamar Frikirke de første årene. Flere og flere sluttet seg til. Vi opplevde også at mange søkte menigheten som hadde hatt et aktivt liv i fulltidstjeneste i Guds rike. Når de kom til kirken, så kom mange av dem inn i en periode av vanskeligheter, de trengte mye forbønn og hjelp fra fellesskapet. Dette undret jeg meg over, og jeg gikk inn i bønn for å høre fra Gud hva som var situasjonen.
Da kom tre bilder til tankene mine:
Jeg så først en flokk med mennesker som gikk på en slette. De så målbevisste ut, var djerve og gikk fremover. Så zoomet bilde seg inn og jeg fikk se gjengen klarere. Da så jeg at de fleste hadde et eller annet handikap. Det kunne være krykker, de haltet, svaksynte, osv. Selv gav de ikke skrøpelighetene særlig oppmerksomhet. De ville utføre sin tjeneste, gå på sin visjon for livet. De var en flokk, men de hadde ikke mye fokus på samspill og samhandling.
Så ble det bildet borte. Et nytt kom. Da lå sammen gjengen hulter til bulter på sletten. De var ikke døde, men de kunne ikke stå oppreist, og langt mindre gå. Men de ropte til Gud om hjelp!
Så kom det tredje bildet. Jeg ser samme gjengen. Noe begynner å reise seg i flokken. Det er en skikkelse. Det er Jesus-skikkelsen. I det han reiser seg så blir de som ligger nede innlemmet eller sugd inn i skikkelsen, og når Jesus er helt oppreist, så er alle plassert rundt om på kroppen hans, der som han har bestemt at de skal være. Så begynner Jesus og kroppen og bevege seg og gå fremover, og Han gjør de samme gjerninger som han gjorde da han gikk på jorden den første tiden.
For meg var det mektige bilder.
De forklarte også situasjonen i menigheten. Gud hadde tillatt mange av oss å ha en tjeneste i vår skrøpelighet. Vi var djerve og frimodige. Vår bekjennelse var høy om hva vi kunne gjøre for Gud. Så kom et punkt der Gud valgte å trekke sin kraft tilbake, for å lede oss inn i enda større avhengighet av ham. Han var ute etter denne bekjennelsen: «Uten deg kan jeg ingenting gjøre». Når folk lå nede, så kom denne bekjennelsen. Deretter kom det et punkt da oppreisningen kunne skje og da ville det blir en helt ny dimensjon over både livet med Gud, livet i fellesskapet, og tjenesten utad.
Dette synet/bildet gjorde at vi forstod langt bedre det som skjedde med mennesker, og vi kunne la folk «klappe sammen», bli liggende en stund, og hjelpe dem gjennom denne viktige prosessen.
Det virket som om omgivelsene i Hamar Frikirke var slik at Gud kunne la dette skje. Vi hadde omsorgsgrupper og forbedere/veiledere. Flere som kom for å slutte seg til og få hjelp, ble reist opp og fikk en ny start i tjeneste. Flere ble sendt ut til pastortjeneste andre steder, og til lederoppgaver i flere sammenhenger.

Flere historier om frelse
Vi opplever noen år med et sterkt nærvær av Guds Ånd i Hamar Frikirke. En lørdag kveld er det kveldsmøte i kirken. Møtet har begynt og døren står åpen, da det er varmt i kirken og litt kjøligere ute. En kvinne i nabolaget er på vei til byen for å gå ut og spise (feste) og møte venner. Når hun kommer forbi Frikirken er det noe som drar henne inn. Plutselig er hun inne i et lokale hun har sett fra sin bolig, men aldri vært inne i. Hun blir berørt av Gud, og hun blir igjen etter møtet. Hun tar imot Jesus som sin frelser, og blir aktivt med i en husgruppe i menigheten.

Et ektepar har gått fra hverandre. Mannen kjører rundt i byen søndag formiddag, og velger å parkere bilen utenfor Frikirken og sitte og betrakte folk som kommer ut etter gudstjenesten. Han opplever at det er tilfredse og lykkelige. Han tar opp sin mobil og ringer til sin kone og sier: «Jeg gir deg en sjanse til: Møt meg neste søndag kl. 11 utenfor Frikirken i Hamar». Neste søndag kommer hun, og de går sammen inn i kirken. Gudstjenesten har startet. Det er lovsang. Folk står med løftede hender. De finner to plasser. Han setter seg. Så ser han at hun blir stående med løftede hender og tar del i lovprisningen. De søker begge frelse, og blir med i menigheten og i en smågruppe.

Et annet ektepar har gått fra hverandre. Hun har søsken som går i Frikirken. Det blir bedt mye for henne. Hun blir med på en gudstjeneste. Under prekenen så hører vi en kvinne som begynner å storgråte. Det er henne. Hun tar imot frelse den søndagen.
Så intensiveres forbønn for hennes mann. Han kommer til gudstjeneste noen uker deretter. Han som leder gudstjenesten denne dagen sier nokså tidlig i gudstjenesten: «Hvis det er noen som ønsker å ta imot Jesus og bli kristne, så kan dere løfte opp en hånd». Da er det en hånd som umiddelbart går opp. Det er ektemannen. Han blir sittende under Guds kraft hele gudstjenesten, skjelvende. Han overgir seg til Gud. Han og hans kone flytter sammen igjen og blir aktive i menigheten og i smågruppe.

Mamma og hennes siste år
Min søster og jeg vokste opp i et godt hjem, med en svært tilstedeværende og omsorgsfull mor. Hennes siste leveår ble spesielt. Hun fikk kreft i hjernen. Det gjorde at hun gradvis mistet tale-evnen. Vi ba mye for henne. Legene valgte å forsøke en operasjon. Det viste seg at kreften var så ondartet at de kunne gi henne ca. 4 måneder igjen å leve. De månedene ble helt spesielle. Mamma fikk talen tilbake, og vi levde, lo og hadde et svært godt og nært fellesskap disse månedene, min mor, min søster og jeg. Mamma var mer «levende» enn vi hadde opplevd siden hennes mann, og vår far, døde noen år tidligere. Mamma hadde en levende tro på Gud, og det var helt naturlig å be takke Gud sammen. Tiden var mer fylt av glede enn av sorg. Da hun igjen mistet tale-evnen og tilbrakte tid på sykehuset, var vi stadig på besøk. En dag vi kom inn så uttrykte vi stor glede over å se henne. Vi snakket og hun lyttet og gav respons med håndtrykk og blikk. Vi gikk spontant inn i takk til Gud sammen. Det var en seng ved siden av henne der det var et forheng rundt. Vi trodde denne var tom. Plutselig hører vi gråt fra bak forhenget. En kvinne har kommet inn der siste døgnet. Jeg forstår med en gang at hun har blitt berørt av Gud, og hun klarer ikke å holde gråt tilbake. Jeg går til henne og samtaler litt. Jeg spør om hun ønsker å bli en kristen? Hun nikker og svarer ja. Jeg ber for henne. Hun går ut av sengen. Mamma går ut av sengen. Mamma stråler av glede, som jeg sjelden har sett henne stråle. Det er sannsynligvis første gangen hun hadde vært med å lede en annen til Gud. De omfavner hverandre. Det er fest!
Mamma dør ikke så lenge etter. Hun deler grav med sin mann og vår far. På gravsteinen står det: «Fullført løpet og bevart troen».
Vi skal møte Klara Marie og Erling Gerhart igjen.

Tante Sol overgir seg til Gud
Mammas eldste søster het Solveig. Hun bodde i Kristiansand. I et langt liv hadde hun jobbet på Narvesen-kiosk. Hun var vel bevandret i alt som hadde med ukeblader og oppdatering å gjøre. Hun var en kvinne som var vant til å prate – mye. Det var alltid masse liv og latter rundt henne. Hun kunne også være skarp og spydig. I julen elsket hun å kle seg ut som nisse og skremme vettet av oss barna. Hun snakket aldri om Gud og åndelige ting, og for meg virket det som hun hadde mer enn nok med alt det som skjedde rundt omkring.
Hun ble en gammel kvinne, og jeg fikk høre at hun hadde fått kreft, og var innlagt på sykehus i Kristiansand. Jeg opplevde at Gud la henne på mitt hjerte, og jeg begynte å be for henne. Etter hvert fikk jeg en litt skremmende tanke: At jeg skulle dra til Kristiansand og besøke henne på sykehuset og snakke med henne om Gud. Jeg bestilte togbillett og tok turen. Jeg lurte svært på hvordan hun ville ta det. Jeg kom til rommet hennes. Hun var svak, men helt klar. Vi snakket først litt om løst og fast, så kjente jeg at tiden var inne til å dele mitt hjerte med henne om Gud. Jeg fortalte om hva det betydde for meg å være en kristen, og delte på en så enkel måte jeg kunne om hvordan hun kunne ta imot Gud. Jeg hadde ikke noen opplevelse av at hun «tok imot». Vi skilte lag på vanlig måte, og jeg dro derfra. Jeg hadde ikke noen opplevelse av at dette gikk inn til henne, men jeg var lettet over å ha utført det jeg trodde var rett.
Solveig blir ikke så lenge etter flyttet til et sykehjem utenfor Kristiansand. En dag så går en sykepleier inn til henne og sier: «Solveig, i dag skal det være en enkel gudstjeneste med nattverd i kapellet i underetasjen. Hvis du vil være med så kan jeg hjelpe deg og bli med deg.» Solveig ser på henne og sier: «Det vil jeg». Hun blir med. Hun tar imot det som blir sagt, og hun tar imot nattverd.
Ikke lenge etter ringer hun til sine gjenlevende søsken og ber dem komme, for det er noe hun vil fortelle dem. De kommer en etter en og hun forteller dem om det nye som har skjedd i hennes liv, at hun har tatt imot Jesus som sin frelser ….

Solfrid, Stig Arne og Dombås
En spennende periode skjedde på 90-tallet. Svein Magne Pedersen hadde noen møter i Filadelfia Hamar. Mange samlet seg. En kvinne i Frikirken hadde lenge bedt for sine naboer. Hennes nabo Solfrid hadde store ryggproblemer. Hun ble invitert med på møte med Svein Magne, og ble helbredet på møtet. Hun ble frelst. Ikke så lenge etter tok også hennes mann imot Gud. Hennes datter ble også en troende. De ble med i Hamar Frikirke.
Solfrid kom fra Dombås. Hennes søster og ektemann tok kontakt med henne på telefon, da de hadde hørt om det som hadde skjedd med dem. De spurte inntrengende om hjelp. Det spøkte i huset dere. De fortalte om mange konkrete hendelser. De var redde. Vi dro opp med et team fra Frikirken. De fortalte. Vi delte evangeliet med dem og fikk lede dem til Gud, og vi ba for alle rom i huset. De fikk oppleve at freden kom og alle de merkelige fenomenene som skremte livet av dem opphørte. Det var fantastisk. Ikke lenge etter ble flere i familien frelst. Det var helt utrolig å se den kjedereaksjonen som fulgte etter deres frelse. Vi ble også med på å starte et gryende arbeid for Guds rike på Dombås.

Tre barn – og «flere barn»
Det har vært et lite eventyr å få barn.
Fødslene har stor sett vært et mareritt for meg. Alle har vært svært vanskelig – forskjellige – men kompliserte. Uten den siste. Kommer tilbake til det.
Jeg var utrolig stolt da førstemann kom. Det tok helt av. De to neste var kompliserte, men du verden hvor stolte foreldre vi var.
Det skjedde noe underlig da vi vårt tredje barn var i sju års alderen. Sølvi og jeg følte vel at nå hadde vi gjort vårt. Tre barn er kjempebra, men også krevende. Så skjer det at to kvinner som, i forbønn for Sølvi uttrykker at de får fra Gud: «Nytt liv». De tror ikke det gjelder åndelig liv, men fysisk liv, – at vi skal ha flere barn. Sølvi deler det med meg, og vi ønsker å ta det videre frem for Gud og søke ham om råd og veiledning. Etter en tid får vi tro og fred for å forsøke å få to barn til. Vi har stor respekt for avgjørelsen da vi vet litt om hva det innebærer av innsats og ansvar, men vi gleder oss også over tanken.
Da vår fjerde sønn kommer på Hamar sykehus, så er det som vanlig tøft. Jordmor ser at jeg er svett og omtåket. Hun ber meg etter fødsel ta en tur ut og få litt frisk luft. Hun vet at vi bor like over gata for sykehuset, og sier at jeg gjerne kan hente de tre guttene våre. De kan komme opp på fødestuen og hvis de er raske nok kan en av dem klippe navlestrengen. Jeg synes det er spennende og henter dem. Det er et stort øyeblikk når Eirik tar saksen og klipper. Men det jeg husker best er at Sølvi får opp Sindre i sine armer. Hun gråter av glede. Sindre har mer hår enn de andre hadde, han er diger, litt pløsete, litt blodig i hår og ellers… Sølvi vender seg til en av guttene som ikke klippet navlestrengen og sier: «Å, så fantastisk. Er han ikke fin? Er han ikke nydelig?». En av guttene ser på den nyfødte, ser på moren, og utbryter: «Han er helt forferdelig stygg»….
På en måte så kan man jo være enig…  Så ble han vasket og stelt. Vi elsket ham. Han sjarmerte oss alle i senk.

En spesiell fødsel
Så skal vi ha et barn til. Det siste. Sølvi er gravid. Vi er på Hedmarktoppen på en konferanse med Rachel og Gordon Hickson. Vi snakker med Gordon. Han ser på Sølvi at hun er gravid. Så sier han: «Jeg bryter forbannelsen ved kompliserte fødsler». Helt kort og helt enkelt/udramatisk, men bestemt og med myndighet. Vi hadde en avtale med sykehuset at hvis det ble vanskelig også denne gangen så skulle de være helt spesielt på vakt og være klar til å «gripe inn», muligens med keisersnitt.
Da fødsel nærmet seg dro vi til Elverum sykehus. Vi fikk en ung og nokså uerfaren turnuskandidat som jordmor. Fødselen gikk helt normalt uten hjelpemidler av noe slag. Sunniva var like stor som de andre… Sølvi jublet. «Jeg klarte det, jeg klarte det, …»
Gud hadde gjort noe kraftig og svært virkningsfullt under den enkle forbønnen på Hedmarktoppen… Vi fikk en stor jente. Hun fikk to foreldre og fire gutter til å passe på seg…

Sunniva og 11. september
11. september 2001 kl. 1430 satt jeg ute i hagen. Sølvi var på soverommet i annen etasje. De andre barna var på skolen og i barnehagen, men minstejenta sov sin to timers søvn midt på dagen. Kl. 1450 våknet hun. Hun gråt og skrek hysterisk. Vi klarte ikke å roe henne ned. Sølvi tok henne inn i vår seng. Hun lå med ansiktet begravd i madrassen og storgråt. Jeg løftet henne opp i armene mine. Hun så på meg med ville øyne og rev seg ned. Hun gikk bort i en krok og fortsatte å rope. Vi forsto ingenting. Kl. 1515 gav det seg.
Jeg spurte henne: «Drømte du noe ekkelt?». Hun så på meg og sa: «Jeg så fly som falt ned i hus! Jeg så fly som falt ned i hus». Jeg hørte hva hun sa, men trodde det var fantasi. Men kl. 1700 slo jeg på nyhetene, og da fikk jeg høre: «Kl. 1450 norsk tid traff et passasjerfly World Trade Center i New York. Omkring 20 minutter senere kom et annet og traff den andre bygningen».
Jeg satt lamslått. Her skjedde det noe som var så sterkt at en toåring langt, langt unna ble vekket og opplevde det på kroppen.
Senere forklarte hun: «Det var to fly som falt ned i to hus. Jeg var inne i flyet, og jeg døde. Pappa, du trøstet meg. Da grinte jeg kjempefort…»

Jon Kristian
Han er vår førstefødte. Jeg var utrolig fascinert og stolt av ham da han ble født. Han var stor og virket trygg. Så er han også den som har måttet gå den mest kompliserte veien av barna våre. La meg dele et aspekt ved livet hans som har vært både utfordrende og positivt å se tilbake på. JK var ikke så glad i gå på skole. Han kjedet seg til tider grenseløst og var svært lite motivert. Da han gikk på ungdomsskolen så var han på en skolegudstjeneste i Løten kirke. Da oppdaget han kirkeorgelet, og han ble utrolig fascinert. Han begynte å gå nokså fast på gudstjenester i Hamar domkirke for å høre organisten spille.
Sølvi og jeg tenkte at vi må sjekke ut om det er mulig for ham å få noen orgeltimer. Jeg ringte til domorganisten og spurte ham. Han gav meg et nokså kontant svar om at det hadde han ikke mulighet til. Dagene hans var fulltegnede. Så blir det en pause i telefonen, og han sier: «Men er det den gutten som søndag etter søndag sitter på galleriet og lytter når jeg spiller?» Jeg sier: «Ja, det er nok han». «Da tar jeg ham, en så motivert gutt kan vi ikke la gå fra oss!»
Litt senere ringer han meg og sier at han må også lære å spille piano. Han gir meg tlf.nr. til en ungarsk pianolærerinne på Hamar vest. Jeg kontakter henne og hun sier spontant: «Jeg har ikke mulighet. Jeg har flere på venteliste.» Så blir det også her en pause, og hun sier: «Men er det han som domorganisten har ringt meg om?» Jeg sier: «Ja, det er nok ham». Hun sier: «Da må jeg ta ham…»
Jon Kristian er topp motivert. Han øver i domkirken stort sett hver kveld til like før alarmen utløses kl. 23, om han ikke forlater bygningen innen den tid…
Han kommer inn på Stange videregående musikk på særskilte vilkår, ikke minst grunnet anbefaling fra domorganist og pianolærer.
Dette resulterer at han klarer å komme inn på NTNU i Trondheim på kirkemusikkstudiet, og blir organist fire år senere. Den skoletrøtte gutten hadde funnet sin nisje, og fikk en spennende bevegelse videre. Vi har sett mange «spor av Gud» i prosessen… Det var en stor opplevelse å høre ham spille sin eksamen på Nidarosdomens mektige orgel, og også ved mange anledninger knyttet til sin organiststilling i Stanges kirker…

Flytting til leid bolig
Vi hadde flere ganger nevnt for Hamar Frikirke at om de ønsket å benytte boligen til noe, så flytter vi ut. Det jobbes litt med alternativ bruk, og det kommer frem tanker om at huset kan brukes om bolig for Ungdomsteam som kan tjenestegjøre i menigheten. Det er en flott ide, og team vil flytte inn fra 1. august 2008.
Det innebærer at vi må se oss om etter ny bolig. Vi har ikke økonomi til å kjøpe noe. Jeg får den tanke at vi skal leie med et maksimalt tak på kr. 8000,- pr. måned.
I april hjelper jeg en kvinne i Stange med å hogge trær og kløyve ved. På vei tilbake i bil til Hamar så får jeg en tanke om at jeg skal dra innom Grimerud gård, og der skal jeg møte en person som det er viktig for meg å snakke med. Jeg kjører dit. Det er konferanse der og mye folk. Jeg går inn i matsalen, men møter ingen spesielle. Jeg går ut på plenen foran hovedhuset og der ser jeg Anne Ma Rem sitte og spise. Det er naturlig at jeg hilser og slår av en prat. Hun spør om vi har fått hus. Jeg forteller henne at vi må finne noe nytt og være ute av det gamle senest 1. august. Hun vil være med og sjekke ut. Jeg drar videre, og har en merkelig følelse av at det var denne samtalen Gud ville jeg skulle ha.
Ikke lenge etter ringer det en til oss. Han har hus ved Domkirkeodden og har muligens ledig. Han har blitt kontaktet av Anne Ma. Så ringer han igjen noen dager etter og forteller at nå er mor hans død. Hans bror har arvet huset. Han bor i Alta og er interessert i utleie. Dette er en enda bedre tomt, langt finere utsikt og enda nærmere Domkirkeodden. Han er villig til å leie ut til oss for kr. 8000,- selv om han vet han kan få en god del mer på det åpne markedet. Han ønsker noen han kan stole på tar vare på hus og hage.
Når jeg er i bønn så får jeg et vers: 2 Mos 15,27. Jeg vet ikke hva som står der og er spent. Slår opp i Bibelen og finner: Siden kom de til Elim. Der var det tolv kilder og sytti palmetrær. Og de slo leir der ved vannet. Stedet viste seg å være fullt av trær. Kanskje 70. Vi skulle leie for en viss tid (slå leir). Vi så Mjøsa både sørover, vestover og nordover. Vi kunne gå til Mjøsa på 5 minutter. Vi var «ved vannet». Jeg skulle bruke tid til å jobbe videre med «de tolv områdene» for å drive kristen samhandling i en by. Jeg kjente at dette var stedet for oss.
Det er ingen steder jeg har bodd på som jeg har trivdes så godt. Stort deilig hus. Diger og flott hage på Hamars fineste tomt (etter min mening). Utrolig. Buss til Friskolen stoppet i bunnen av bakken. Kort vei for Sølvi til jobb. Svært trivelige naboer. God plass til alle barna innom. Vi kunne ha store sammenkomster i hus og hage.

De tolv områdene
Da jeg sluttet i Frikirken begynte jeg å søke Gud om strategi for å bevege meg videre. Hvordan nå enda mer effektivt ut med evangeliet til en by, til et område, til en kommune, til et fylke. Jeg opplevde at jeg nå beveget meg ut i et nytt landskap. Jeg hadde et kall fra Gud til å nå ut i Hedmark. Jeg var på jakt etter å få tak i Hans plan for dette. Jeg så for meg en ny bevegelse: «Sammen for Hamar» – «Sammen for Stange» – etc – «Sammen for Hedmark» – «Sammen for Norge».
Jeg ønsket lagt mer praktisk samarbeid ut fra tjenesteområder på tvers av menigheter og kristne organisasjoner: Menighetsledere og org.ledere sammen – Bønneledere og Lovsangsledere – Barneledere – Ungdomsledere – De som brenner for eldrearbeid – Evangelisering – Barmhjertighet – Innvandrere – Hedmark fylke – Misjon – Israel – Opplæring.
Jeg var nå uten særlig lønnet stilling. Det slo ned en tanke i meg om å sjekke om NAV gav støtte til å jobbe frem dette som et nytt foretak. Jeg gikk på nettet og så at NAV var svært interessert i å få frem gründere, og støtte foretak som innebar nytenking og nyskaping. Jeg gikk til han som var avdelingsleder i Hamar. Han lyttet til meg, og jeg så at han ble mer og mer nysgjerrig og interessert. Til slutt utbryter han: «Dette var svært interessant. Aldri har jeg hørt om noe liknende før. Dette vil jeg gjerne at du søker om». Jeg gikk opprømt derfra, beveget av denne leders begeistring. Jeg søkte og fikk innvilget at jeg kunne jobbe med dette i et halvt år med støtte fra NAV. Jeg ble til og med sendt på et «Etablererkurs». På dette kurset måtte vi utarbeide vårt «prosjekt» i detalj, og vi måtte mange ganger dele det i grupper og for hele kurset med glød og innlevelse for å «selge prosjektet». Så jeg sto frem og snakket om Gud, kristenliv, stå sammen for å nå ut med evangeliet, knytte tjenestegaver på tvers av trossamfunn sammen for å demonstrere evangeliet med større tyngde. Andre snakket om hestemassasje, oppstart av kafe, alternative behandlingsmetoder, m.m.   En svært interessant forsamling. Etter halvåret støttet av NAV gikk jeg i gang, og «De 12 områdene» og «Sammen for» konseptet ble satt ut i live skritt for skritt. Inspirert av Gud og NAV.

Ut i Hedmark
Jeg blir forberedt på flere måter til å bevege meg ut i Hedmark. En viktig illustrasjon kom til meg: Vannet søker alltid det laveste punkt.
Når Gud vil gjøre noe nytt søker han ofte etter å finne det laveste punkt og fylle det med sitt nærvær. Jeg ser ut over Hedmark. Hvor er det lavest? Det er et sted som utmerker seg, og det er Våler. Det skrives igjen og igjen om bilulykker, mord, misbruk, tragedier, som utspiller seg i området. Det er så mye at landsavisene lager oppslag. Jeg drar på «speidertur», dit, og merker i bønn at det er et hardt område. En kamerat og meg drar dit litt senere og ber. Vi sitter på kirketrappa til Våler kirke. Den er hvitmalt og plassert ved hovedveien inn til sentrum. Kirken ligger på en høyde og sees av alle. To uker senere, 29. mai 2009, så blir kirken satt fyr på nattestid, og den brenner ned. Det er liksom den siste spikeren i kisten av tragiske saker. Jeg bestemmer jeg for å satse i Våler.
Jeg drar dit en onsdag og går og evangeliserer i sentrum. Drar innom en kafe og samtaler med kvinnen som driver. Vi kommer inn på Gud og kristenliv. Hun peker på et hus og sier: «Gå til dem. De er veldig kristne». Så forteller hun også at det arrangeres «Sangkveld» noen ganger på «Stallen» der det synges kristne sanger, og en god del folk kommer.  
Det viser seg at «Stallen» er et kommunalt bygg midt i sentrum. Jeg drar dit. Det er mye folk. Det synges fra sangboken til «Evangeliesenteret». Innimellom fortelles det historier og vitnesbyrd. Så er det kaffe og ønskesanger. Og gjerne en kort avslutning med kristent innhold. Jeg blir kjent med de som leder, og deltar på en del av kveldene. Jeg tar kontakt med prest, diakon, kirkeverge, organist og etter hvert mange enkeltpersoner. Drar på dugnad på gammel kirketomt. Merker at de blir trygge på meg.
Den nye kirken er under oppbygging. «Herre, la det bli et fornyelses-senter!»

Sammen for Solør
En strategi er blitt tydelig for meg: Samle de kristne lederne og få til et aktivt og levende fellesskap og samarbeid. Jeg blir kjent med noen ledere i Flisa-området. I Hamar har vi invitert Egil Svartdahl som forkynner på fellesmøter et år. Vi vil ha ham tilbake året etter. Jeg får en ide: Jeg spør Egil om jeg kan «gi ham bort» to kvelder til andre steder i Hedmark. Han sier; «Jeg har tillit til deg, og blir med på det som du bestemmer.» Jeg kontakter lederne jeg kjenner i Åsnes/Flisa. Jeg sier til dem: «Dere kan få Egil Svartdahl en kveld, enten torsdag eller søndag, mot at dere leier lokale, planlegger og gjennomfører et aksjonsmøte.» De ble rørt og begeistret. Egil er populær fra TV og han passer her. «Kan vi virkelig få ham?»
De leier Flisa kino. De inviterer en kjent kvinne til å synge («Lady og landstrykeren»). Det kommer 220 mennesker. Det er et flott møte. Lederne er kjempebegeistret. Dette vil vi gjøre mer av. «Sammen for Solør» blir startet. Visjonen om å samle ledere er i ferd med å gå i oppfyllelse. Flere sier: Dette er det største som har skjedd i området vårt på kristenfronten på mange år… Vi starter med ledersamlinger flere ganger i semesteret. Vi planlegger fellesmøter, aksjoner. Og etter hvert startet vi også kafedrift sammen i Kaffegata på Flisa.

Solungstua
Jeg luftet flere ganger for lederne i Sammen for Solør. «Kanskje vi skulle etablere en felles base på Flisa». Flisa er hovedsenteret mellom Elverum og Kongsvinger. Opprinnelig lå Flisa ved elva. Der var det jernbanestasjon og noen bedrifter. Senere ble senteret flyttet noen hundre meter opp på et platå øst for Glomma. Hovedgaten fikk navnet «Kaffegata». Rundt denne ble det etter hvert et mylder av butikker, kontorer og utesteder. De ble barneskole, ungdomsskole, fotballstadion, kino, kommunehus. Hovedveien mellom Elverum og Kongsvinger krysset Kaffegata. Busstasjon ble lagt til sentrum. Men ingen kirker eller bedehus ble plassert her. De fleste av disse var i områder der folk ikke lenger bodde.
En kvinne ved navn Liv Bekkesletten var svært aktiv på alle måter: I jobbsammenheng, i politikk, i Hof pinsemenighet, og i fellesarbeid. Da hun ble pensjonist, og hun fikk langt mer tid, så begynte hun å ta tak i tanken om «en felles base på Flisa». Hun ville gjerne være med og drive det frem. Hun så på ledige steder, og holdt meg oppdatert. På et møte i Frelsesarmeen delte hun disse tankene på møtet, og en mann er til stede, som vet om et sted som kan leies. Det ligger midt i Kaffegata. Vi velger å gjøre det, og kaller stedet «Solungstua». Det blir en «felles base», og et sted der vi inviterer folk inn en til to dager i uka til fellesskap, enkel servering og samtaler.
I januar 2018 har stedet vært i drift i to år, og vi ser at det kommer folk for å ha fellesskap, og til å synge kristne sanger.

Kontakt med naboer
La meg fortelle dere om «Karin». Hun er blitt en god venn. Hun er 75 år. Vi har kjent hverandre siden vi flyttet inn i huset her. Hun er en tynn og vever kvinne. Tidlig i år skled hun på kjøkkengulvet og bakk lårbeinet. Det har blitt to operasjoner og flere sykehusopphold. Operasjonssåret vil ikke gro. Nå kan hun ikke gå lenger. Hun har vært en storrøker. Hun sliter med kols. Få besøker henne. For meg har det vært en glede å smøre matpakke og dra til henne og ta lunsjen der to-tre ganger i uka. Jeg har etter hvert tatt med en bok med enkle små gripende stykker om «Balsam for sjelen», som vi tok med oss etter at Petra, mor til Sølvi, døde. Hun setter uendelig pris både på besøk, prat, et lite kakestykke, og ikke minst noen fortellinger fra «Petras bok». Vi har begynt å be sammen, og hun gleder seg over det. Jeg tror hun har blitt bevisst sin kristne tro. Å snakke om Gud har blitt en helt naturlig sak for oss. Fra begynnelsen sa hun en del; «ja, fy fa…» Det har blitt sjeldnere.
Jo, hun er gammel, huset hennes er slitt, kroppen er i ferd med å si takk for seg… Men det indre livet lever, og hun forstår at hun skal få et nytt liv – oppstå med en ny kropp – komme til Himmelen – leve evig. Med det perspektivet så blir det langt fra triste og trøstesløse besøk…
Karin døde i romjulen 2015. Savner henne, men tror jeg skal møte henne igjen.
Snakket med en annen nabo etter at vi flyttet hit. Han var over 90, men stelte likevel i hagen. Vi kom i prat over gjerdet. Samtalte om hagestell, litt om historien i området. Han fortalte om seg og sin historie i området. Han spurte om meg og jeg fortalte min historie om hvordan jeg kom til området – pastorjobb – Gud. Han fortalte at han var sjelden i kirken, men hadde en tro. Fortalte at det var gudstjenester noen ganger på sykehjemmet der han bodde for det meste nå. «Men jeg har aldri gått til nattverd». Jeg fikk fortelle ham litt om hva det egentlig innebar. Han lyttet interessert. Så blir det litt stille, og så ser han på meg og uttrykker: «Er det ikke fantastisk? Her kan vi stå med riva i den ene handa…, og snakke om så viktige ting»….
Det er mitt tydelige inntrykk at det er mange i Hedmark som har en tro på Gud, men de holder det for seg selv, og snakker sjelden om det til andre.
Det er leit, for det er jo «så viktige ting»…

Biblioteket Stange okt 16. Samtale med et ektepar.
De satt i lesekroken i biblioteket og snakket relativt høylytt om forskjellig: Ulv – sau – problematikken. Jeg involverer meg i samtalen og sier: «Jeg er en kristen, og i Bibelen står det om at det skal komme en tid da løven og lammet skal beite sammen».
Mannen sa med en gang: Jeg hadde en opplevelse med Gud for 13 år siden. Jeg var student på Blindern og satt på lesesalen. Han hørte en stemme som sa: «Nå er du ved avgrunnens rand. Er du rede til å ta imot Jesus i hjertet?» Jeg svarte: «Ja».
Da åpnet himmelen seg, og han fikk se Jesus. Han så at det var en forhøyning der det satt en person og på hans høyre side var Jesus. Jesus var kledd i hvite klær. Han skjønte at den andre var Gud, men han kunne ikke se ham.
Gud talte med en røst som lød som tusen vann, og han hørte det ble blåst i trompeter.
Gud sa: «Hvis du tror på Jesus vil du aldri i evighet gå fortapt, men få det evige liv. Hvis du vil tale mer med meg kan du gå og kjøpe en bibel, så taler jeg videre til deg gjennom den».
De neste dagene var det mye fint og underlig som skjedde.
«Jeg husker dette som det var i går»
Han gav meg lov til å dele dette videre til hvem jeg ville.
Han og kona bodde i Stange. De var ikke aktive i noen menighet.
Kona trodde det var noe godt i alle religioner. Han var grepet av opplevelsen han hadde hatt….

2016-2017-spesielle år
Jeg har hatt noen utfordrende år.
Høsten 2016 slet jeg med en fryst skulder. Den ble stivere og stivere. Tenkte vel jeg skulle «riste det av meg», men den ble verre og verre. Jeg gikk til lege, men fikk ikke særlig hjelp. Etter hvert så kom jeg meg til fysioterapeut etter hjelp fra en venn som er lege.
Midt i denne perioden skulle jeg si noe i Hamar Frikirke en søndag. Jeg skulle dele viktig informasjon om bønneinitiativ. Når jeg sto på talerstolen merket jeg ganske fort at jeg mistet konsentrasjonen. Jeg begynte å snøvle i ord. Jeg forsøkte å holde meg til talerstolen for ikke å segne sammen, og håpet det skulle gi seg. Men det gjorde ikke det. Min kone kom frem og spurte hva som var galt. Jeg hadde vanskelig for å svare. Tre leger kom frem og bar meg ut av kirken og la meg på en fryser ute i gangen. En holdt føttene mine høyt. Jeg var ikke borte, men kunne ikke gjøre rede for meg. Sykebil kom og jeg ble kjørt til Hamar sykehus som lå like ved.
Jeg ble i stand til å gå. En lege med munnbind spurte meg om mye. Han spurte blant annet: «Hvor gammer er du?». Jeg sa: «62» Han så på meg med digre øyne. Min kone brøt ut i latter. P.g.a hans munnbind og min noe nedsatte hørsel, så hadde jeg misforstått. Han spurte om: «Hvor mange barn har du?».
Jeg fikk sjekket hjernen ved CT. Jeg ble sendt til Oslo for å sjekke hjertet. Hun som sendte kamera inn i hjertet via blodårer fra håndleddet, utbrøt: «Du har flott årer».
De som tok CT mente jeg hadde en syste i Hypofysen i hjernen. Det ble tatt nærbilder av dette området, og det viste seg at dette ikke var tilfelle. 
Så jeg følte meg tildels skrøpelig en periode, og undret meg nok på om «min tid i aktiv tjeneste» er i ferd med å ebbe ut…
Uken etter at jeg falt sammen i Hamar Frikirke, ble jeg likevel, etter planen, innsatt som pastor i Stange Frikirke. Jeg hadde en avtale med dem at det eneste jeg skulle gjøre på denne gudstjenesten var å svare «Ja» på riktig sted.  

Hedmark og fortsettelse
En kvinne kom til meg og sa: «Jeg tror at du har gått opp noen stier ut i Hedmark, som nå andre kan bevege seg på. Du skal se at flere blir kalt til tjeneste»
Høst 2017 og start 2018 så har to gledelige ting skjedd. Ungdom i Oppdrag har dratt i gang «Bibelen til alle Hedmark». En komite bestående av folk fra flere kommuner i Hedmark har blitt etablert, og vi skal i 2018 og 2019 tilby bibler til alle 90000 husstander i Hedmark fylke. Det blir tatt initiativ til å reise rundt, informere, inspirere, opprette lokale grupper, utfordre folk til å bli med å gå. Komiteen vil også ta et visst ansvar for oppfølging i etterkant.
Underlig har det også vært for meg at komiteen har valgt å starte i Solør først. Det er jo der mine stier primært har gått ut de siste årene… Når vi ba sammen i komiteen, så var det en som fikk navnet: «Grue». Han delte det, og visste ikke om det var et sted i Hedmark… Det var spesielt. Grue er i Solør, like nord for Kongsvinger. Etter hvert valgte vi å inkludere kommunene Åsnes og Våler i første utdeling.  
Ungdomslederne i Hamar har tatt initiativ til noe de kaller «Together». Det er en årlig festival for ungdommer i Hedmark og Oppland. De reiser rundt og informerer og inviterer, og har et hjerte for å dra de kristne ungdommene sammen fra alle steder, slik at de blir inspirert til å være gode representanter for Guds rike på sine hjemsteder. Det blitt «in» å snakket om «regionen» blant ungdommene. For meg er det helt spesielt, og en gave ovenfra.
«Sammen for Innlandet» er startet av meg. Det er et forum for ledere som har Hedmark på sitt hjerte.

Transformasjon i Stange
Jeg tar i 2016 initiativet til «Sammen for Stange». Det er representanter primært fra Stange Frikirke, Vallset pinsemenighet og Ungdom i Oppdrag. Vi kjenner på en sterk og god enhet. Fra desember 2017 velger vi å trappe opp våre interne samlinger fra en gang i måneden til en gang i uken. Og fokus hos oss vil være 2 Krøn 7,14: «Hvis da dette folket som mitt navn er nevnt over, ydmyker seg og ber, vender seg bort fra sine onder veier, skal jeg høre dem fra himmelen, tilgi dem syndene, og lege deres land»
Vi fokuserer på dette. Bruke tid i Guds ord, i bønn, ydmyke oss for Gud og hverandre, lytte til ham, tilbe ham. Og vi ønsker dette fokus skal spre seg til menighetene våre.
Vi tror det kan føre til en forvandling av Stange kommune.
Det er jeg spent på, og gleder meg til å rapportere mer om det i tiden fremover. Es 64,1-4 er også sentralt i dette. 
September 2018: Vi har kommet et stykke videre. På en samling så fikk vi tre tall: 5 – 18 – 120.
Vi kjente at vi fem som er Sammen for Stange skal lede dette. Månedlig møtes vi med en gruppe som i alt teller 18 som er helt med oss. Vi vil be og arbeide for at denne kjernegruppen skal øke til 120 i Stange, som er overgitt til Gud – overgitt til å leve ydmykt med ham og lyde Ham – overgitt til hverandre – overgitt til det geografiske området, Stange. Vi tror Gud gav oss strategien, og vi vil være frimodige i vår vandring fremover.

Situasjon pr. september 2019
Jeg skriver dette 25.09.19: Jeg opplever at det går litt trått i Stange. Personlig sliter jeg med helsa. Min hørsel har de siste to måneder blitt en god del dårligere. Min tinnitus er ikke blitt bedre. Jeg sliter med å fungere i jobb. 20.09 ble jeg sykmeldt, og jobber nå 20%. Jeg opplever også at andre i Sammen for Stange sliter med å komme til samlinger, og til å prioritere dette arbeidet. 
Jeg slutter i «Sammen for Hamar» – Lederfellesskap Hamar – Eldership Grimerud – Er ute av komite for Bibelutdeling i Hedmark – Sammen for Solør – nedtrapping Lederfellesskap Elverum – melder at jeg ikke fortsetter som daglig leder i K-Stud Hedmark – og altså i stor grad sykmeldt i min pastorjobb i Stange. Jeg føler ikke jeg er ferdig med det kallet Gud har gitt meg i forhold til Hedmark. Men kroppen svikter. Er det alder? Er det sykdom? Er det åndskamp?
Jeg sliter i familien med å få med meg det som blir sagt rundt middagsbord. Jeg sliter i samtaler både med enkeltpersoner og i grupper, og ikke minst i større settinger. Har jeg «hatt min tid»?…
Jeg opplever at mange går videre med det jeg brenner for: Imponeres over alle mine barn – er begeistret for Sølvis iver for Guds rike – ser at folk fyller lederoppgaver som jeg går ut av – ser at Bibelspredning skjer, uten så mye innsats fra min side – ser at noen aktivt flytter til steder i Hedmark for å bety en forskjell for Guds rike – ….

Epilog 12.05.20
Dere har nå lest en del inntrykk fra mitt liv og mine opplevelser med Gud. Det er en del historier, men det er viktig å vite at det har skjedd over en tidsperiode på over 40 år. I mange av disse årene har det vært «business as usual». Når det er sagt kunne nok også en del flere historier vært trukket frem. Noen historier er nedtegnet når det skjedde. Andre sitter i minnet og har blitt hentet derfra. Jeg har bevisst forsøkt å gjøre historiene så korte som mulig.  
Det er min bønn og mitt sterke håp at det skapes kraftigere historier i tiden som ligger foran…

Ef 3,20
Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår